Og med ett, da de så seg omkring, så de ikke lenger noen hos seg uten Jesus alene. (Mark 9, 8)
Der på fjellet ville de bo sammen med Jesus, Elias og Moses. For noe mektigere hadde de ikke opplevd. Visst hadde de sett store under som hadde skjedd der Jesus gikk fram. Men her måtte være som himmelriket. Jesus var blitt forklaret for deres øyne. Klærne strålte, ansiktet var som solen (Matt 17, 2). Hele atmosfæren var fortettet av en hellig og mektig glans.
Mens Peter snakker, skjer det noe. En sky kommer og overskygger dem, og en røst lyder fra skyen. Det var den samme røst som talte da Jesus ble døpt i Jordan. Det lød: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»
I møte med denne hellighet og herlighet bøyes mennesket i støvet.
Så ser de opp og rundt seg. Elias og Moses var borte. De så ingen andre der enn Jesus alene.
Vi blir så fort betatt og fascinert av det ekstraordinære. På store stevner rives vi lett med av lovsang og sterke effekter. Når det skjer under, helbredelser, trekkes man med i en slags ekstatisk sfære.
Det er stort å se at mennesker blir hjulpet både åndelig og legemlig. Jesus har fortsatt omsorg for hele mennesket. Men det er ikke feststundene og det ekstraordinære som er det egentlige kristenliv.
Hva når hverdagen kommer? Har da lovsangen forstummet?
«Jesus alene mitt hjerte skal eie, Jesus alene der inne skal bo», synger vi.
I dag vil Jesus være hos deg alene. La han få tale med deg, gjennom sitt ord. Han alene kjempet og vant en evig frelse på Golgata, på korset. Han stod opp og lever i dag. Det er han alene du må stole på.
Frelse i Jesus alene nå alle syndere får.
Sjeler med Gud å forene Jesus alene formår.
Han blir din tilflukt i fare, trofast fra år og til år.
Frelse, velsigne, bevare Jesus alene formår.
Kommentarer
Legg inn en kommentar