Denne overskriften er en løgn, men det burde vært tilfelle.. Og det påfølgende vil forklare hvorfor, nemlig, de to deltar i å fremme «lønn og belønning» til jødehatende og drepende terrorister, også omtalt som nazi- eller Hamas-palestinere fra Gaza. Arnt Jensvoll på document.no med sitt «Pay to Slay» innlegg 1/12/23 forklarte dette, samt at Norge gledelig(?) får stor takk fra PA (palestinske myndigheter) for vår «velkomne understøttelse» til Israels tilintetgjørelse. Dette vet disse to utmerket godt. Allerede i 2016, på vegne av UD, gjorde Børge Brende PA oppmerksom på at norske bistandspenger ikke skulle kunne brukes til «martyrstipendium»-ordningen, senere også offentlig omtalt. Brende sikret seg mot kritikk, men passivt, ikke mer. Men Høyres «Ine pine» og tidligere utenriksministre, Jonas Gahr Støre inkludert, har politisk tillatt slik opplagt terrorfinansiering å fortsette, Norge også som leder av Giver-gruppen for Palestina. Det ved falskt å late seg uskyldige og uvitende; mens de opplagt og reelt heller burde vært straffeforfulgt. For i sin utøvelse av norsk politikk har de også et personlig ansvar; ikke som roboter, men som antatte tenkende og samvittighetsfulle mennesker.
Akkurat det med samvittighet synes absolutt manglende blant våre norske og selvopptatte politikere. Og spørsmålet blir desto mer aksentuert gjennom Jonas, opplært av Gro Harlem Brundtland; hun lurte oss inn i EU på tvers av folkets vilje. Men la det poenget ligge i denne omgang. Dog Jonas lærte kanskje av henne den autoritære væremåten som statsminister, og synes selv å ha hatt tilsvarende «ambisjoner» i de etterfølgende ca 20 år, dvs om å følge i hennes heller dominerende fotspor. Jeg var aldri beundrer av Gro, tvert imot, men tror henne flere hakk smartere og langt mer kunnskapsrik enn Jonas. Men vi må erkjenne Jonas' store og forfeilede energi. Han ville jo bli norsk statsminister, et personlig karriere mål som, etter lang løgnaktighet og mye pretensjon, han til slutt oppnådde. Men som også andre før ham har erfart, man børe være ekstra forsiktig med å ønske for hardt; for kanskje evner eller annet gjør at vedkommende ikke fortjener ønskemålet. Personlig tror jeg dette er saken i et nøtteskall; når alt Jonas har tatt i etter at «målet» var nådd, har nær alt gått i knas.
Overfladiskhet er et tegn i vår dekadente tid, alt skal helst være kvikt og lett. Vi så det også med Erna Solberg, hun manglet i tillegg sågar konservativ prinsippfasthet. Det faktisk gjorde også Jonas, han begynte i Høyre, oppvokst høyt over arbeiderklassen, men så kvikt en kjappere politiske karriere på venstresiden, et personlig valg som det er vanskelig å kritisere ham for, når ingen helt vet hvor og hvordan haren hopper. Men når Jonas først hadde tatt hare-hoppet, gjorde han det sosialistisk og med hud og hår, det skal han ha. Men ærefullt, nei det kan absolutt diskuteres og vil debatteres i hans ettertid. Foreløpig og kortsiktig må vi leve med ham slik han er, eller slik han er blitt, kanskje et resultat av sitt karrierevalg? Det kan også forklare hans tilnavn «tåkefyrsten». Dog hjemmefra var han kanskje oppdratt korrekt. Men nå er han iallfall blitt løgnaktig, ja det norske folket svikende. Dette kan vi lett påstå, selv om vi ikke kjenner hans hjerte og nyrer. Jeg er heller ikke en doktor, som Gro, eller en psykiatriker.
Jeg bare er en gammel rimelig erfaren mann som forskrekket har opplevd tiden etter at Jonas, som helt i innspurten til det siste stortingsvalget, sa til velgerne «Gjør meg til statsminister og da blir det deres tur» eller noen lignende og politisk «forlovende» ord. Vel, enhver fra sitt ståsted i det ganske land kan nå tenke tilbake og hvor vi alle nå befinner oss. Men det begynte jo så godt, han gjorde Eva Kristin Hansen fra Bergen til stortingspresident, av ham selv beskrevet som en av de ærligste innen Ap-partiets rekker. Men se, deretter måtte han raskt omgjøre valget og til hvilket mye bedre valg: iraneren Masud Gharahkhani, nest etter kong Harald i formell makt og prestisje. Men det første sistnevnte gjorde, var å reise på juleferie til Iran, og uten å ville fortelle om han reiste på norsk eller Iransk pass. Deretter gikk minister-utnevnelsene raskt sin skjeve gang, inntil folket til slutt forsto at den tidligere «Ørnen blant partier» hadde helt sluppet opp for kunnskapsrike ministerkandidater, dvs vettuge folk med partiboken i orden. Men slikt kan jo skje i de beste partier.
Mitt poeng, det står dårlig til i kongeriket Norge uten engang en deltagende konge. Han mener svært lite annet enn «at iranere, kinesere og afghanere alle er helt greit» til utskiftning av oss etniske nordmenn og samer. Og Kongen, etter Slottspark-talen, ble tiljublet av sosialister som synes at Kongens omfavnende globale definisjon var makeløs, ja presis tilsvarte deres egen, at fremmed religion og oppdragelse er helt greit i Norge. Men se igjen, her er Ap i kollisjon med seg selv, de har bekjempet vår egen religion hardt helt siden begynnelsen av 20-tallet, kopiert sikkert etter kommunismen. Men nå med Islam er plutselig religion helt i orden, om ikke offisielt, så i praksis. Dette betyr, sosialismen er på lag med islamismen og hva som nå truer vår nasjon. Og «Gaza-krigen blottstiller sammenstøtet mellom sivilisasjoner», slik lød Christian Skaugs overskrift 1/12/23 på document.no. Hvor han påpeker logisk at konflikten Israel og palestinerne imellom symboliserer sammenstøtet mellom Islam og Vesten.. Noe som får muslimene nå til å gå bananas, dem selv slik blottstilt, mye for tidlig.. Men for Europa kanskje tidsnok, iallfall for Norge, det med en realistisk ny og streng politikk, til virkelige nordmenns beskyttelse.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar