For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. (Luk 15, 24)
Faren lot ham gå. Med sorg i hjertet så han gutten gå ut porten. Han var ikke bekymret rent materielt sett, for penger hadde han nok av, hvis han hadde vett til å bruke dem rett. Men han visste at der ute ventet fristelser som ville være uimotståelige for gutten.
«Hvordan har gutten min det i dag?»
Ja, det spurte han seg selv om gang på gang. Dag etter dag, måned etter måned, år etter år, stod han og speidet: «Kommer han snart tilbake? Skal jeg få se ham igjen?»
Vår Far i himmelen gir ikke opp sitt tapte barn. Fra morgen til kveld kaller han på sitt bortkomne barn.
Mange som opplevde at livet de levde ble noe annet enn lykke og glede, har fått ta imot frelsen i Jesus Kristus. De brøt opp fra det gamle livet og sa som den bortkomne sønnen: «Jeg vil stå opp og gå til min far.»
Nå ble det glede og jubel. Faren så gutten komme. Han løp ham i møte og omfavnet ham. Her var det ikke snakk om dom og straff, men om nye klær, ring på fingeren og nye sko.
Så sammenkalte han venner og naboer, og forkynte: «Nå skal vi ha fest! For han som var tapt er nå funnet!»
Gleden over en synder som vender om, er stor i himmelen.
I dag kan den gleden bli din. Himmelen gleder seg over at du kom hjem.
Du får koma til Jesus med det som er tungt,
med di synd og di sorg og di sut!
Du skal vita for visst: Om du kjem som du er,
skal han slett ikkje støyta deg ut.
Kommentarer
Legg inn en kommentar