Frimodighet til å kjempe med Gud

Fra Andaktsboka «I lys av Ordet». 

Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham, han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. (1 Mos 33, 4)

 Mye urett hadde skjedd mellom tvillingbrødrene Jakob og Esau. Det toppet seg da Jakob stjal velsignelsen fra broren. Med list fikk han den svekkede Isak til å tro han var Esau. Esaus fortvilelse og hat gjorde det nødvendig for Jakob å flykte.

 Nå vender Jakob hjem etter vel 20 år i Karan. Esau får høre det og kommer mot ham med 400 mann. På veien til det uunngåelige møte med Esau, får Jakob møte Herren. Det skjer ved Jabboks vadested. Av alle krefter klynger Jakob seg til Herren. Herren rører ved Jakob og merker ham for resten av livet. Han fikk velsignelsen. Ikke som et listig triks, men ved ydmyk søken og overgivelse til Herren.

 Også Esau blir rammet av Herrens hånd. De 400 stridsmennene var ikke til pynt. Han hadde en grufull hevn i tankene. Men slik Herren møtte Laban, møtte han Esau. Herren rørte ved hans hjerte.

 Denne dagen ser han forbi gavene som Jakob sender. Han speider etter en bror. Og når han får se ham, springer han ham i møte. Det blir en lang omfavnelse og forlikskyss. Skriften sier at Esau tok initiativet. Vi bare aner hva som ligger bak.

 Når vi kjemper med Gud i bønn, virker han ikke bare i vårt liv. Hans evige armer er mektige til å vende hat til kjærlighet, forakt til fortrolighet, avstand til nærhet.

 Hvilket vitnesbyrd om Herrens gjerning! Krigsmennene stod i undring og forstod intet. Jakobs forskremte familie spurte hverandre: Var dette den fryktelige broren som ønsket å ta livet av dem? Et under hadde skjedd. Hjerter var forandret. Herren hadde rørt ved dem.

 Slike vitnesbyrd gir frimodighet til å kjempe med Gud.