Men jordmødrene fryktet Gud, de gjorde ikke som kongen i Egypt bød dem, men lot guttebarna leve. (2 Mos 1, 17)
To folk lever side om side, likevel er livsvilkårene forskjellige. Egypterne kan sole seg i velferd og framgang. Det ene byggverk reiser seg prektigere enn det andre. Israels folk lever i fornedrelse og slaveri. Tunge byrder er lagt på deres skuldre. De såre sukk er blitt daglige.
Det prektige egyptiske folk er til tross for sin rikdom og velferd på vei mot Guds dom. Over det kuede og fornedrede israelittiske folk hviler det håp. Himmelens Gud hører deres sukk og klage. De har Guds løfter midt i en mørk og fortvilet hverdag.
Folket i Egypt gikk en fryktelig dom i møte. En av årsakene er skildret i tekstordet. De angrep barna. Alle nyfødte guttebarn blant Israels folk ble dømt til døden. Ingen urett er større enn den som blir rettet mot barna. Det er en provokasjon mot Herren som har gitt dem livet. Ved denne uretten undergraver de hele nasjonen. Slik mennesket sår skal det høste.
Nyhedenskapet angriper også barnet. Moderne teknologi har gjort det mulig å utrydde barna før fødselen og det gjøres i stor stil med støtte av myndighetene. Slik modnes nasjoner for dommen. Livets skaper lar seg ikke spotte.
Det offentlige påbud om drap skapte en fortvilet situasjon blant Israels folk. Men midt i dette mørke er det et lysstreif. Jordmødrene fryktet Gud og satte lydigheten mot Gud høyere enn lydigheten mot myndighetene. De lot barna leve. Når myndighetene stiller seg imot Guds ord, har vi rett og plikt til å sette deres ordninger til side og lyde Gud mer enn mennesker.
Midt i dette mørket stråler Herrens velbehag og nåde over disse jordmødrene. Herren er mektig til å ta seg av sine midt i den hardeste trengsel.
Kommentarer
Legg inn en kommentar