Sett dere bare ikke opp imot Herren! Og vær ikke redde for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem! (4 Mos 14, 9)
Israelsfolket stod ved grensen til løftets land da disse ordene ble talt. Tolv speidere hadde vært i landet. De var enige om at det var et overmåte godt og rikt land, som fløt med melk og honning. Ti av speiderne mente imidlertid at de som bodde i landet var så sterke og landet så godt befestet at det ikke var mulig å innta. Folket ble overbevist om det samme og dette tok de meget tungt. "Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten" (4 Mos 14, 1).
Men hele reaksjonen, som virket ekte og dyp, var egentlig uttrykk for vantro mot Herren. De satte seg opp mot Moses og ville velge en annen leder og vende tilbake til Egypt!
Da tar de to speiderne som mente at landet kunne inntas, ordet. De minner om hva som virkelig er farlig - det er å sette seg opp mot Herren. Å ringeakte Herrens frelsende hånd er vantro. Herren er med oss, sa Josva og Kaleb. Det var derfor de trodde landet kunne inntas. Det var ved Herrens hånd alene. De stolte på en gjentakelse av underet ved Rødehavet. Da hadde Herren sagt og stått ved sitt ord: "Herren skal stride for dere, og dere skal være stille" (2 Mos 14, 14).
På samme måte er det den dag i dag. "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8, 31). Men dersom Herren ikke er med oss, da er det ute med oss. Da kan ingen hjelpe oss. Da er vi fortapt. Da når vi aldri løfteslandet.
For et Guds barn er det derfor et kjært ord og et herlig løfte "at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag" (Fil 1, 6).
Dette får du lov til å stole på i dag!
Kommentarer
Legg inn en kommentar