Fra Andaktsboka «I lys av Ordet».
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. (Jes 53,3-4)
«En smertenes mann, vel kjent med sykdom,» og «våre sykdommer har han tatt på seg,» heter det i versene våre.
Betyr dette at Jesu soningsdød også omfatter våre sykdommer? Noen har ment det. Det er jo slik at Matt 8, 17 siterer dette sted og anvender det om legemlig sykdom. Der heter det at han helbredet alle som var syke, for at det skulle bli oppfylt det som tales hos profeten Jesaja: «Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer.» Dette må bety at Jesus oppfylte dette skriftsted (Jes. 53, 4 a) ved at han helbredet syke.
Sykdommen i seg selv er ikke synd, den er et resultat av synden. Derfor kan vi ikke si at Jesus tok på seg våre sykdommer slik som han tok på seg og bar våre synder opp på korset for å sone for dem.
Likevel hørte det med til byrden som smertenes mann, Jesus Kristus, skulle bære. «Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom.» Han var helt underlagt forkrenkelighetens kår. Jesus fikk virkelig smake og fikk virkelig et intimt kjennskap til syndefallets følger: Synd, lidelse, sykdom, forakt og død. Han var virkelig en smertenes mann. Han «er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd» (Heb 4, 15). Derfor har han medlidenhet med oss i vår svakhet, ja, i alle våre skrøpeligheter.
«La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid» (Heb 4, 16).
Se, gjelden bli betalt for deg
på Golgata av Jesus!
Til himlen han deg åpnet veg,
å, gi deg nå til Jesus!
Ja, Jesu blod gir hjertet trøst,
jeg har min fred i Jesus.
Det leger sjelens mange brøst,
jeg gleder meg i Jesus.
Kommentarer
Legg inn en kommentar