For om lag 15 år siden leste jeg et essay kalt «Liberal Tolerance» av den amerikanske advokaten James (Jim) Kalb, som satte spor i tankegangen min. Jeg leste den noen år etter min «politiske oppvåkning», som startet med bombingen av Serbia i 1999 og kulminerte med invasjonen av Irak i 2003, da jeg definitivt ble frikoblet fra hovedstrømsnarrativene. Som et grunnleggende konservativt menneske hadde jeg som helt ung vært offer for den såkalte «falske dikotomien», at man som konservativ måtte støtte Israel og USA, for alternativet var å bli slått i hartkorn med Blitz og såkalte venstreradikale, arbeidssky pøbler. Dette gjorde at man da i forlengelsen også var disponert for å støtte hva enn de to nevnte landene og deres haleheng – det moderne Vesten - måtte finne på.
Videre fungerte denne «falske dikotomien» som et slags slør som ble lagt over øynene, slik at man ikke så hvor eksempelvis moderne liberalisme kom fra, at dens røtter i marxismen ble videreført nettopp i Vesten i form av kulturmarxismen. Moderne liberalisme er nettopp det; Kulturmarxisme.
I årene som har gått har jeg aldri glemt Kalbs essay og jeg hadde en gang lagret det på en PC jeg hadde, men trodde ikke at jeg hadde fått det med meg gjennom mange PC-bytter opp gjennom årene. Det viste seg i dag å ikke stemme. Har derfor oversatt den til norsk for å forenkle tilgjengeligheten og for å gjøre mitt for å formidle Kalbs ord.
Kalb har skrevet flere bøker, som blant annet er tilgjengelige på Amazon.Com (selv om jeg anbefaler å handle fra små aktører). Selv har jeg lest «The Tyranny of Liberalism» som kom ut i 2008.
Jeg minner om at ordet «liberalisme» og «liberaler» her først og fremst – men ikke utelukkende - bør forstås i amerikansk betydning av ordet og ikke den klassiske europeiske betydningen. Forskjellen er at i amerikansk betydning menes en form for sosialliberalisme, der f.eks. sosial rettferdighet og blandingsøkonomi er viktig. I europeisk betydning handler det om individets frihet og dets selvstendige verdi, som i amerikansk betydning er mer som en libertarianer (a la Ron Paul). Sosialliberalismen er bygget på liberalismen og er en av dens varianter, selv om den forutsetter en aktiv stat, noe klassisk liberalisme er sterkt imot.
Nå til essayet:
Samtidens liberalisme setter mangfold og toleranse høyest av alt, men det som menes med disse uttrykkene er noe helt annet enn hva de tradisjonelt har betydd opp gjennom tiden. Den samtidige liberalismens «mangfold» er nedlatende mot og ekskluderer vanlige mennesker og dens toleranse krever politisk korrekt tale, kvoter for alt mellom himmel og jord samt obligatorisk opplæring i de «riktige» meningene og ikke minst holdningene. Nåtidens liberale totemer 1 og tabuer har heller ikke noen klar sammenheng med å la mennesker leve som de selv ønsker. Forbud, både store og små, øker i antall. For utenforstående ser det ofte ut som reglene er tilfeldige. Bønn er forbudt, mens opplæring i bruk av kondomer er obligatorisk. Røyking og bruk av pels er gjenstand for rasende sanksjoner, mens fostermord og sodomi er hederverdig og ansees som grunnleggende rettigheter.
Mange av disse pussighetene kan forklares ved å henvise til den spesifikke oppfatningen av ordet «toleranse» som samtidens liberale har. Ordet blir tradisjonelt forstått proseduralt2, altså å la folk gjøre det de ønsker. Samtidens liberale forstår det substantivt3, ved å kreve lik respekt for alt som en funksjon av det sosiale liv. Disse to oppfatningene av «toleranse» står i radikal motsetning til hverandre. Som en politisk sak, så er prosedural toleranse laissez-faire, mens substantiv toleranse krever gjennomgripende kontroll med det sosiale liv. Et regime som tar i bruk substantiv toleranse som sitt mål, må nødvendigvis være proseduralt intolerant fordi det må kontrollere holdningene borgerne har til hverandre og ethvert alvorlig forsøk på å gjøre nettopp det, krever å ta i bruk midler som er både despotiske og nådeløse.
Problemet kan forklares ved å kontrastere en libertariansk stat, en stat som bekjenner seg til det tradisjonelle synet, med en stat som bekjenner seg til det nye synet. En libertariansk stat er på en måte det mest tolerante som finnes, men på den andre siden bryr den seg ikke om toleranse per se i det hele tatt. Du kan gjøre det du vil så lenge du ikke krenker noen svært klart definerte rettigheter. Som et resultat av dette er en slik stat likegyldig til tolerante og intolerante måter å leve på, så lenge intoleransen ikke tar form av fysiske angrep eller brudd på eiendomsretten. En slik stat kan faktisk være nokså gjestfri mot intoleransen. Eksempelvis vil en slik stat være strukturelt nokså nådeløs mot visse svakheter fordi den ikke har noe offentlig velferdssystem. Et slikt strukturelt drag vil lett føre til nokså nådeløse sosiale holdninger.
Som en kontrast til dette, vil den multikulturelle velferdsstaten, som er så bejublet av samtidens liberale, promotere sosial toleranse i form av likeverd og lik respekt. For å gjøre dette, må den nødvendigvis være intolerant mot levesett/holdninger/kulturer som verken direkte skader noen andre eller griper inn i andres liv. Eksempelvis er lover mot diskriminering høyst intolerante mot holdninger som kalles «rasistiske», «sexistiske», «homofobiske» og så videre. Folk tvinges til å omgås andre mot sin vilje, man nektes retten til selv å velge dem man vil bo og leve sammen med i et samfunn. Siden seksuelle forskjeller/distinksjoner, religiøs overbevisning og etnisk lojalitet naturlig gjennomsyrer og organiserer livet i alle samfunn, vil den multikulturelle velferdsstaten være radikalt intolerant mot alle naturlige og faktiske levesett/holdninger og i toleransens navn være forpliktet til å radikalt omforme disse samfunnene/kulturene ved bruk av makt. Den nye toleransen betyr dermed at ingen – unntatt noen få ideologer – får leve slik de selv vil.
Idèelt sett vil substantiv toleranse kreve at alle levesett/holdninger/kulturer behandles som likeverdige. Det er ikke mulig, siden det finnes intolerante måter å leve på – og noen av dem er til og med aggressivt intolerante. Av dette følger at bare de levesett/holdninger/kulturer som er akseptabelt tolerante mot andre levesett/holdninger/kulturer, kan behandles likt. Når to levesett/holdninger/kulturer gjensidig utelukker hverandre - eksempelvis frivillig etnisk separatisme og universell inkludering – vil en slik samtidig liberal stat undertrykke den ene til fordel for den andre.
Fordi en slik stat avviser den libertarianske forståelsen av at den eneste det avkreves respekt for er eiendomsretten og plikten til å unngå fysisk aggresjon, vil denne staten da vurdere det til at det ikke er de levesett/holdninger/kulturer som lar andre være i fred som er mest tolerante. Slik sett vil etniske separatister kunne seire i toleransekonkurransen, noe de bestemt ikke gjør. I stedet blir et mer substantivt kriterium anvendt.
Det liberale kriteriet ser ut til å være at et levesett/holdning/kultur er tolerant bare i den utstrekning den mener at noe er like mye verdt som noe annet, at uansett hva en person foretrekker så er det bra for ham. En slik definisjon av å være tolerant ser ut til å være en nødvendig forutsetning for å forklare de liberales forståelse og bruk av ordet «toleranse».
En slik forståelse betyr at alle levemåter er like gode fordi alle mennesker og derfor i forlengelsen alle preferanser er like gode. Å si at en måte å leve på er bedre enn en annen, er det samme som å si at de som lever på den måten er bedre enn de som ikke gjør det og det er i seg selv en intolerant handling, siden det folk sier er det som former vår sosiale virkelighet. Som kriterium for hvorvidt levemåter er akseptable eller ikke, er denne definisjonen så krevende at den krysser grensen for det som normalt ville blitt kalt for intoleranse. Det viser seg at å være tolerant betyr å bekjenne seg til en høyst uvanlig moralteori; en teori som betrakter personer som objektivt verdifulle, men alt annet som utelukkende subjektivt verdifullt. Alle dem som har moralske oppfatninger som anerkjenner at noe er objektivt godt4, for eksempel alle tilhengere av tradisjonelle religioner, er derved pr. definisjon «intolerante»
Hvis liberalismen bare tolererer en spesiell - og svært omdiskuterbar moralteori – som svært få mennesker bekjenner seg til; hvordan skiller da liberalismen seg fra teokratiske systemer den vanligvis anser som intolerante? Er det så mye mer tolerant å kreve at vi skal opplæres og drilles i inkluderingens doktrine og kasuistikk5, enn å kreve slik opplæring fra Kirken? Den prosedurale intoleransen fra et politisk regime avhenger mindre av dens grunnlag i religion, enn den avhenger av hvor klare dens mål er, hvor dedikert den er til å oppnå målene og hvor vanskelig det er å overvinne de hindringer som måtte ligge i dens vei. Liberalerne er ofte svært klare på hva de vil oppnå, svært dedikerte til sine idealer og meget oppmerksomme på de impulser, vaner og institusjoner som står i veien for dem. Hvorfor skal man forvente at de skal vise toleranse, slik toleransen tradisjonelt har blitt vist? Et råd bestående av borgerrettsadvokater kan ha like lite overbærenhet som et råd bestående av teologer. Faktisk er det sannsynlig at et slikt råd har mindre overbærenhet og nåde enn et kollegium av teologer, siden borgerrettsadvokater fokuserer mer på evnen makthaverne har til å forme verden etter hvordan de ønsker den skal være.
Etter hvert som tiden går, har den nye toleransen ødelagt mer og mer av den gamle toleransen. Den moderne liberale staten er ikke lenger en begrenset stat, bortsett fra at den ikke tillates å avvike fra liberalismen. Å begrense vil i slik sett da bety å være underlagt kontrollen til en ideologisk elite. Respekt for folkets vilje er ikke lenger et levende prinsipp. Et slikt resultat er paradoksalt: Liberalismen startet med bekymring over å blande de viktige moralske spørsmål med politikk og et ønske om å begrense staten og gjøre den ansvarlig overfor folket. Den har endt opp med et system som ikke bryr seg om slikt overhodet.
1 Kulturelt totem – totemisme – er et symbol eller objekt som representerer noe verdifullt eller motsatt, noe man hater og symboliserer da et tabu. Eksempelvis «antirasisme», eller «Maga-lue».
2 I betydningen av hvordan noe/et fenomen skal behandles.
3 I betydningen av hvilken substans noe/et fenomen har.
4 Naturlovstradisjonen innen etikken.
5 Å løse moralske problemer ved å anvende teoretiske regler. Å bruke intelligent, men falsk resonnering i relasjon til moralske spørsmål, altså sofisteri.
Kommentarer
Legg inn en kommentar