Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Matt 28,20
– Legg din vei i Herrens hånd og stol på ham, så griper han inn. Sal 37,5
En offiser skulle ut på en livsfarlig nattekspedisjon for å kutte ledninger i «Ingenmannsland», og han sa til feltpresten: «Be for meg, at jeg må komme trygt tilbake.» – «Nei,» sa feltpresten, «men jeg vil gå med deg». Med slik holdning kan vi mennesker gi hverandre god moralsk støtte, men alltid har vår medvandring sin begrensede virkning. Men når Jesus sier til sine vitner og bekjennere at «jeg er med dere alle dager», da betyr hans medgang at vi alltid har medgang også når vi er i ytre motgang: åndelig medgang, velsignet medgang.
Hva betyr ytre motgang, så som trengsel eller angst eller forfølgelse, når dette ikke kan skille oss fra Guds kjærlighet, men nettopp forener oss inderligere med Frelseren? Slik spør apostelen i Rom 8.
Lovsang i lenker, lovsang i fengsel etter hudstryking er totalt umulig å prestere for den vanlige menneskenatur. Men for Paulus og Silas sprang denne lovsang fram av en indre kilde: Jesus var med dem i fengslet. Ja, nettopp fra et fengsel skrev apostelen til de troende: Gled dere i Herren alltid. Han eide selv gledens medgang i ytre motgang.
Det er troens holdning som fra vår side er avgjørende. Herren har lovet å være med alle dager, men vi må selv legge vår vei i Herrens hånd. Slik er troens overgivelse og tillit når vår vei synes ufremkommelig. Å leve uten tro, er som å vandre i tåke, mens troen overlater seg til Guds ledelse.
Da Josafat som konge stanset avgudsdyrkelsen og ledet folket på Guds veier, fikk han denne velsignelse fra Herren, som vi kan lese i 2 Krøn 17,6: Mens han gikk på Herrens veier, fikk han større mot.
Guds medgang gir frimodighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar