«For de taler ikke fred, men opptenker svik mot de stille i landet,» Salme 35,20.
De gjør ikke så mye av seg. Ikke er de i første rekke for å bli kjent for et eller annet som glimrer i menneskers øyne, og ikke bryr de seg så mye om at det de gjør skal komme allmennheten for øre heller. Når de gir noe, er det som regel anonymt, og når de uttaler seg, er det heller med en beskjeden undertone. Bibelen kaller dem for de stille i landet.
Det er flere egenskaper som preger disse stille i landet. Det behøver ikke å være mangel på frimodighet eller innsatsvilje. Frimodigheten ligger bare på et annet plan enn det som fører til de mest høylytte uttalelsene, og innsatsviljen kommer mer til syne i det som blir gjort enn i omtalen av det samme.
Trofasthet er et varemerke hos disse mennesker. De er med i storm og stille, og de er like mye frelst om mandagen som om søndagen. Er det vekkelsestider, finner de sin plass blant de andre, og er det tørre tider, finner de sin plass selv om ikke de andre er der. Deres trofasthet blir ikke alltid lagt merke til, men det er jo ikke derfor de er der heller. Ingenting av det de er, er de egentlig for at det skal være slik i menneskers øyne. De er det de er fordi Gud vil det skal være slik, og de vil det Gud vil.
Omsorg for andre mennesker preger ofte de stille i landet. De er ikke så opptatt med seg selv og sin egen person og får kanskje av den grunn mer tid for andre. Det er ikke sikkert at de roser mer enn de selv blir rost i offentlighet, men i hverdagslivet går de rundt og er gledesspredere. Og det er antakelig en tjeneste som gir mye mer av seg.
De stille i landet oppfatter bønneomgangen med Gud som en tjeneste, og en tjeneste går man ikke inn og ut av etter eget forgodtbefinnende. En tjeneste utfører man til man løses fra den. Vi bør være glad for at Gud ikke har løst og ikke kommer til å løse de stille i landet fra deres tjeneste. De er nemlig uunnværlige.
Kommentarer
Legg inn en kommentar