«Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg,» Esaias 49,16.
Dette profetordet gikk bokstavelig i oppfyllelse da Jesu hender ble naglet fast til korsets tre på Golgata. I de sårmerkte hender er vi risset inn, og der åpnet han veien til himmelen. Disse naglemerkte hender er det han kommer og legger på oss når vi er syke og når vi er i nød. Han kan ikke glemme oss, for han har oss innrisset i sine hender. Det er i disse skaperhender vi kan bli lagt og formet på nytt, om det har gått i stykker for oss. Ingen hender er som Jesu hender.
Han har også sørget for at vi skal kjenne oss trygge, derfor har han satt murer rundt oss. Mange vil vel tro at når det nevnes murer i Bibelen, er det alltid bilder på problemer, men det er det ikke. Han har blant annet satt en ildmur rundt oss, mot den onde og hans angrep (Sak. 2,9).
Muren står også som et bilde på frelse (Es. 26,1). «Frelse setter han til mur og vern.» Og en av disse hans frelses murer, er når vi i dåpen ikler oss Kristus (Gal. 3,27). Også i menigheten og i samfunnet med de troende har vi en av hans vernende murer. Problemenes murer som tårner seg opp for oss under vandringen, står også for vår Frelsers øyne, så «om du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må bie på ham» (Job 35,14).
La oss vandre i tro og regne med at Gud er mektig til å styrte de murene som har reist seg mot oss, som han gjorde da hans folk vandret i tro rundt Jerikos murer.
«Han er i går og i dag den samme, ja til evig tid» (Hebr. 13,8).
Fiendskapets mur som stod som en skillevegg mellom Guds folk og oss hedninger, nedrev Jesus Kristus på Golgata, og forlikte oss begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på korset drepte fiendskapet, og han kom og forkynte fred for oss som var langt borte og fred for dem som var nær ved (Ef. 2,14-17).
Kommentarer
Legg inn en kommentar