Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. Hebr 10,38
Vi talte i går om de to svar som menneskene kan gi på Guds nådige tiltale: tro eller unndra seg.
De som unndrar seg Guds overbevisende tiltale, gjør det på litt forskjellig vis.
Noen bryter tvert av.
De kjente seg dypt grepet, da de fikk se sitt egoistiske og urene liv. Og de så inn i et lyst og lykkelig liv i tilgivelse og god samvittighet. I kjærlighet og renhet og offervilje.
Men de ser hva det vil koste dem av offer og forsakelse hver dag. Det synes de blir for tungt. Og så drar de seg unna, bryter brutalt forbindelsen med Gud som de hadde opplevd.
Andre unndrar seg på en finere måte.
De vil ha religion. De vil nyte det rike liv som åpner seg for sjelen ved opplevelsen av det evige, det usynlige. Deres følsomme sjel har oppdaget at tonen fra himmelen er verdens fineste musikk. Og den søker de hvor de kan finne den. Ute i Guds frie natur eller inne i kirkens stillhet og stemning. De gripes av den kirkelige musikk og av nattverdens mysterium.
Men lenger vil de ikke. De har skaffet seg en religion for sansene, men ikke for samvittigheten.
Hver gang Gud griper i samvittigheten, drar de seg øyeblikkelig unna. Med mer eller mindre gode argumenter. Men det er alvor å unndra seg når man er tiltalt av den levende Gud.
Derfor tales det om å unndra seg til fortapelse. Den som er tiltalt av Gud, men unndrar seg, han sviker sin helligste overbevisning. Han begår det fusk, hvorved han tar skade på sin sjel.
Å, redd din sjel fra det livsfusk som fører deg i evig død!
Kommentarer
Legg inn en kommentar