«I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser meg, Herre, du trofaste Gud.» Salme 31,6.
Disse ord er ofte blitt benyttet av Guds barn i deres dødsstund. Kanskje kan vi ha utbytte av å se litt nærmere på dem nå i dag. Det som den troende har størst omsorg for både i liv og død, er ikke legemet og jordisk gods, men derimot sjelen. Den er hans kosteligste eie – kan han være trygg for den, er alt bra. Hvilken betydning har det forgjengelige legeme sammenliknet med sjelen? Den som tror på Gud, overgir sin sjel i hans hånd. I Guds hånd er alt i sikkerhet. Det vi betror Gud, kan vi være trygge for, både i nåtiden og på den store dag.
For den som hviler i Gud og hans omsorg, er det godt å leve og godt å dø. Til enhver tid burde vi overgi alt vårt i Jesu trofaste hånd. Da vil vi ha fred i sjelen og kunne glede oss over rolige hvilesteder, selv om livet henger i en tråd og motgangen blir mangfoldig som havets sand.
«Du forløser meg, Herre, du trofaste Gud». Forløsningen er den solide grunn vi har å holde oss til. David hadde ikke det kjennskep til Golgata som vi har, men den timelige forløsning ga ham glede og mot. Bør ikke da den evige forløsning i enda høyere grad være trøst for oss. Det Gud alt har gjort, vil han gjøre på nytt, for han forandrer seg ikke. Han holder hva han lover, og han er nådig mot sine barn. Han vil ikke vende seg bort fra dem.
Kommentarer
Legg inn en kommentar