Herren lukket etter ham. 1. Mosb. 7,16.
Gud holder sine løfter, også de om avstraffelse av synd og om den ugudelige som ikke mottar den frelse som Gud, i Kristus Jesus, har gitt menneskene. Skriften kan ikke gjøres ugyldig, dette forteller hele historien.
Det heter om Noah: «Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennå ikke var sett, i hellig frykt, en ark til frelse for sitt hus. Ved den fordømte han verden og ble arving til rettferdighet av tro.» Noah var en rettferdig og ulastelig mann i sin samtid. Noah vandret med Gud. Gud talte med Noah og ga ham bygningsplanene, og Noah gjorde i ett og alt etter det som Herren sa.
I 120 år hadde nå innbydelsen lydt til å omvende seg til den levende Gud. Men det var da som nå, der var døve ører og hårde hjerter. Men nå var nådetiden omme. Den siste innbydelse og det siste hammerslag hadde lydt utover stedet. De siste kryp hadde gått inn i Arken, likeså Noah med alle sine. Da «lukket Herren etter ham». Imens levde menneskene i sin synd og hårdhet, de åt, drakk, kjøpte, solgte, bygde, tok til ekte og ga til ekte like til den dag.
Så kom flommens vann strømmende over jorden, alle kilder brast i det store dyp og himmelens sluser åpnet seg og regnet strømmet ned i førti døgn. Da våknet nok mange og tenkte på Noahs varselrop, og de som før hadde ledd i forakt, strømmet nå til Arken og ropene lød hjerteskjærende. «Men Gud hadde lukket etter ham». Ingen hadde makt til å åpne.
En vakker sommeraften kom kystbåten «Kong Oskar II» inn til Kristiansand. Kapteinen selv sto ved landgangen og meddelte til alle som gikk i land, avgangstiden. Da tiden var inne, ringte skipsklokka for tredje gang og landgangen ble tatt. Da kom en kvinne løpende og ropte: «Jeg skulle være med, jeg har alle mine og alt mitt ombord». «Det visste De i tide», var kapteinens svar.
Kommentarer
Legg inn en kommentar