Salig

Av Odd Handal

«Salige er de fattige i ånden; ti himlenes rike er deres.» Matt. 5,3.

Straks vi nevner ordet salig, så tenker vi på det som kommer bak død og grav. Salig forbinder vi med det fullkomne, det rene, det evige. Det er det som vi kan håpe på – se frem til – lenges etter. – Vi ser i tankene – den store hvite flokk – som tusen berge full av sne. Det er denne lovsyngende flokken med palmesving – denne rene flokken i hvitkledde kjortler – denne syndfrie flokken for Guds åsyn – det er innholdet av ordet salig. Det er dit frem blikket festes, og med håp og beven i stemmen spør vi:

Min Jesus, er jeg en av dem,
Vil du meg kalle din?

Det er riktig at vi ser fremover – at blikket festes der i det fullkomne. Men her står tydelig at salig gjelder her og nå. Jesus regner opp en rekke som er salig – det er de fattige i ånden, de som sørger, de saktmodige, de som hungrer og tørster etter rettferdighet og ennå flere. Det er altså ikke slike som er fullkomne – som er ferdig med jordlivets strev og slit.

Salig – det er alle dem som lenges og higer etter å eie Jesus stadig mer. Deres hjertetrang er å ligne Jesus.

Salig – det er alle dem som ser at de selv ikke har noe å bringe Gud uten synd og skam – men gir ham det.

Salig – det er alle dem som Jesus får gå inn til med sin frelse – sin fred – sitt kall til tjeneste.

Salig – det er hver eneste én som er så liten at han trenger Jesus hver dag, – og får ta imot frimodighet og kraft til å leve som et Guds barn midt i strømmen av motgang og ondskap.