«De så opp til ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam,» Salme 34,6.
Har du noen gang kjent skamrødmen brenne helt ut i øreflippene? Noen blir så skamfulle at de rødmer, og andre rødmer så de blir skamfulle. Hvordan det enn er, ubehagelig er det i alle fall. Egentlig burde vi være takknemlige for at vi har evnen til å skamme oss. Det viser jo bare at vi er lei for det som har skjedd eller det vi har sagt. Det hender vel at skamrødmen bare er et utslag av at stoltheten vår er såret også.
Vi skammer oss ofte mer for feiltrinn mot våre medmennesker enn det vi gjør galt mot Gud. Noen setter til og med sin ære i å gjøre ting som de fleste ville skamme seg over. For David ble det ubehagelig da han kom i Guds nærhet, og han måtte bekjenne at «hele dagen står min skam for mine øyne». Slik kan det være når vi ikke gjør opp vår sak med Gud.
Har du tenkt på hvordan Peter måtte føle skammen etter at han hadde nektet at han kjente Jesus? Peter ønsket jo ikke å fornekte Mesteren, men det ble slik likevel. Da Jesu kjærlige øyne møtte Peters etterpå, brast det for ham, og han gråt bittert. Det ble løsningen. Fortvilelsen og angeren førte til bekjennelse, bekjennelsen møtte Guds grenseløse nåde og tilgivelse, og Peter kunne løfte hodet igjen. Dette er evangeliets store tilbud. Vi kan få tilgivelse for alt det vi har grunn til å skamme oss for. Jesus sonte for alt og alle da han ble hengt på skammens tre.
Den som bærer på en tung bør av skam og skyld, ser mer av den svarte jorda enn av den blå himmelen. Legg av det som tynger, og se på Jesus, skriver Hebreerbrevets forfatter, slik at dere ikke går trett og blir motløse. «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet,» skriver Paulus, «for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.» Som Guds barn kan vi hente daglig nåde og hjelp. Med Jesus som vår frelser og fortrolige venn er det ikke vanskelig å stråle av glede.
Kommentarer
Legg inn en kommentar