Ap. gj. 20,1–19.
«Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som jeg måtte utstå ved jødenes etterstrebelser.» v 19.
En av de sterkeste krefter i et menneskeliv er trangen til selvoppholdelse. Denne sterke trang som i seg selv er god, har også synden fått tak i og omskapt til selvhevdelse.
Ydmykhet er det motsatte av selvhevdelse. Den store egenskap som heter ydmykhet må derfor kjempe med en av de sterkeste krefter i oss. Ydmykhet går på tvers av alt det i oss som vil opp. For ydmykhet bøyer seg, stiger ned og er villig til å ligge under. Nettopp fordi dette er ydmykhet, er det helt naturlig at denne blomst vokser så sjelden i denne egoismens og selvhevdelsens jordbunn.
Tyngst er det å være ydmyk når våre medmennesker fører over oss usanne beskyldninger og ved svik ødelegger vår person. Når slike ting kommer over oss midt i en selvfornektende virksomhet i Guds rike, da koster det å være ydmyk.
Det kostet visst for meget for den sterke Paulus. Fristelsen til å slå igjen og hevde seg lå nær. Det kostet ham tårer og kamp. Men han seiret. Det var ikke hans ære. Også her var det Kristi kraft som ble sterk i hans vanmakt. Her ligger hemmeligheten til den store seier. Den som i sin kamp mot hovmotet i seg og fristelsene utenfra, blir drevet inn i Kristus, han har seiret.
Må Gud hjelpe oss å leve der!
Hvor det er herlig å finne den blomst som heter ydmykhet midt i en verden som er full av selvhevdelse og hovmod.
Kommentarer
Legg inn en kommentar