«Etter ham arbeidet Baruk, Sabbais sønn, med stor iver på et annet stykke, fra vinkelen og til døren på ypperstepresten Eljasibs hus.»
Neh. 3,20.
Det tredje kapitel i Nehemias' bok er et av de «tørre» kapitler i Bibelen. Det inneholder en oppregning av dem som var med og gjenreiste Jerusalems murer, det forteller enhvers navn samt hvilket stykke av muren de bygde. Innimellom disse navn støter vi på navnet Baruk, Sabbais sønn. Vi får høre hvilket stykke han satte i stand, men det står et lite ord til om ham, som ikke står om noen annen. Det står at han gjorde det med iver.
Jeg måtte stanse ved det ordet. Lykkelige Baruk, tenkte jeg. For deg var arbeidet på Jerusalems mur ikke en tung plikt, det var en glede. Det er som vi kan se Baruk, gleden lyser av hans øyne for hver sten han får lagt ned, det er en spenstighet og en tilfredshet over ham som om han gikk til dans.
Vi kan være ganske sikker på at han fikk gjøre mye mer enn de andre, for den som arbeider med iver får fordoblet sine krefter. Og hans iver smittet også på de andre. Når de som bare gikk og dro seg så Baruks iver, så måtte de skamme seg, og når de som var motløse og ikke kunne tro det nyttet noe så hans frimodighet og glede, så måtte de få nytt mot.
Hvor mange av oss som nåtildags bygger på Jerusalems murer, fortjener Baruks attest? Vi bygger, men bygger vi med iver? Arbeider vi sukkende og med tvang, eller er arbeidet vår lykke og vår glede?
Herren gi oss å kunne bygge med iver.
Kommentarer
Legg inn en kommentar