«Den som gjør et arbeid, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Annerledes er det med den som ikke har gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.» Rom 4,4–5
Dette er altså Guds regnemåte når det gjelder frelsens sak. Her i verden må vi bruke en annen regnemåte oss mennesker imellom. Ingen får lønn uten gjort arbeid, regninger må betales, skyld må bli godtgjort. Men den som vil overføre verdens regnemåte til Guds rike, regner feil både for tid og evighet.
Den som vil handle med Gud i frelsens sak, kommer alltid for sent. Handelen er allerede avgjort – på Golgata! – Slik taler Luther om disse to regnemåter. I Guds rike gjelder ikke vår skyldighet eller en tilegnet rettferdighet. Her gjelder ene og alene den tilregnede rettferdighet av nåde.
Betyr da dette at våre gjerninger og vår livsholdning er uten enhver betydning? Skal vi da bare leve som vi lyster og så regne med at vi vil få samme nåde som røveren fikk i siste time? Dette spørsmålet er like gammelt som evangeliet. Og svaret er like aktuelt til alle tider. Vi blir frelst ved troen alene, og til frelse teller ikke våre gjerninger. Men den frelsende tro skaper nytt liv som virker at vi gjør troens gjerninger. Det står urokkelig fast at «en levetid varer Guds nåde» (Salme 30,6), men ingen kjenner sin levetid.
Frelsen er fri og det frelste liv frigjør til frivillig tjeneste. Om dette sier Luther at de gode gjerninger er den rettferdiggjørende tros øvelsesfelt. En skibbrudden som er tatt opp av en redningsbåt, er hele tiden frelst så lenge han er i denne båten. Alt han gjør for dem som reddet ham, er takknemlighetsgjerninger, men de teller likevel intet til hans redning. Det ene nødvendige er å bytte sin gjerningstro med trosgjerninger, bytte sin tro på seg selv med troen på Jesus alene, nåden alene.
Kommentarer
Legg inn en kommentar