«Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det,» Matteus 10,39.
Porten som fører til livet, er trang. Ikke i den forstand at det ikke er rikelig adgang for alle mennesker – enhver som vil, kan komme – men for alt som hører menneskets falne vesen til, står det skrevet «adgang forbudt» over porten.
Alt må legges ned her. Ikke bare syndebyrden, den er det jo så inderlig godt å bli kvitt, men alle fortrinn en måtte mene å ha framfor andre, må bli utenfor. Den gamle, fine kledningen en har laget seg gjennom et langt, religiøst liv – kirkegangen, vanebønnen, almissene og den kristelig betonte veldedigheten, som har gjort en så anstendig og aktverdig i medmenneskers øyne; til frelse duger det slett ikke og må derfor legges ned utenfor livets port. Der blir det bare et eneste begrep igjen – nåde. Like naken som en kom til denne verden, treder den frelsessøkende sjel inn i Guds rike. Menneskelig fortjeneste og verdighet teller ikke i den himmelske verden. Alle tanker om egen prektighet smelter som dugg for korsets stråler. Tilbake blir bare tollerens bønn: «Gud, vær meg arme synder nådig!»
De som kommer til Gud som syndere, får oppleve at dødsstrålene fra Kristi kors tilintetgjør all falsk storhet og forfengelighet. Men i Kristi forsoning er det ikke bare denne tilintetgjørende kraften. Det gamle går under dommen i Jesu død, mens det nye liv lever i troen på Guds Sønn. Vi kommer over på korsets oppstandelsesside. Et stort og vidstrakt land åpner seg. Vi har ikke lenger det synlige for øye, men det usynlige.
Kommentarer
Legg inn en kommentar