«Du skal ikke begjære din nestes hustru eller hans tjener .... eller noe som hører din neste til.» 2. Mos. 20,17.
Her har den guddommelige majestet til sist sagt det han egentlig vil og mener i alle sine bud. Vi skal være fullkommen rene og hellige som han er hellig. Han har forbudt den første begynnelse til et syndig begjær. Det må ikke engang få lov til å finnes i hjertet.
Men vær klar over at vi sa «syndig» begjær. For det kan jo ikke nektes at det også finnes et uskyldig begjær, først og fremst det naturlige begjær, som mat, drikke, søvn og så videre. Og dernest er det et åndelig begjær som for eksempel lengsel og begjær etter Gud og alt godt. Om dette taler David så ofte: «Som en hjort skriker etter rinnende bekker, så skriker min sjel etter deg, Gud!»
Men syndige er alle de begjær som på noen måte strir mot Guds bud, som for eksempel de begjær Herren nevner her: Begjær til din nestes hustru – eller det urene begjær i det hele –, eller begjær etter hans tjener – det kan være egenyttens begjær –, eller begjær etter hans okse eller hans asen – gjerrighetens begjær –, eller begjær etter noe som hører til din neste, det vil si alt det Gud ikke har gitt deg, men din neste. Enten det er jordisk gods, ære eller andre fortrinn skal du ha respekt for den måte Gud har delt ut til enhver. Du skal ikke begjære det du ikke har fått av Gud.
Kort sagt, begjæret er syndig så snart du ikke er lydig mot Gud og bøyer deg for det som er ham til velbehag, selv om det du begjærer i og for seg er uskyldig. Israels barn begjærte i ørkenen det som var ondt, selv om det de begjærte var uskyldige saker som kjøtt, fisk og krydderier. Det som var ondt, var at de ikke bøyde seg for Guds vilje og den måten han ordnet det på for dem i ørkenen. De ville ha det samme som i Egypt, og ville ikke høre når Guds vilje ble sagt dem. Derfor slo Guds vrede dem i hjel, slik at stedet den dag i dag blir kalt «lystenhets graver», «fordi de der begravde dem som hadde vært så lystne».
Vi finner derfor at summen og hemmeligheten av dette budet er: Som gode barn skal vi ikke begjære annet enn Gud og det som behager ham. Hvis Gud vil gi oss mat, drikke, klær, venner, ære og anseelse, så må vi nyte det til vårt eget beste og takke Herren så lenge han unner oss det. Men behager det Herren å ta alt dette fra oss, så skal vi enda være like fornøyd som da Herren gav oss det. For vi beholder jo ham selv og hans velbehag. Og det er det eneste nødvendige for oss.
Som Asaf synger: «Herre, når jeg har deg, så har jeg ikke lyst til noe på jorden. Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.»
Så ser vi at det siste bud slutter seg sammen med det første, ganske som i en ring. Det forlanger egentlig bare at Herren får være hjertets eneste Gud, det eneste vi begjærer, vår kjærlighet, vår trøst og det som vi trakter etter.
Og det var jo det den guddommelige majestet mente da han skapte mennesket i sitt bilde. Vi skulle i alle ting se hen til ham. Vi skulle leve i ham og av ham. Til Guds bilde og det sanne liv hørte framfor alt at mennesket hadde et hjerte som Gud bodde i, et hjerte som ikke kunne leve uten ham, som tørstet etter og hadde sin næring i ham, som et barn nærer seg med morsmelk.
Ja, denne tørst etter Gud plantet han så dypt i mennesket da han skapte det, at vårt hjerte skulle være uten hvile, ro og fred, så lenge det ikke eide ham, den levende Gud, og hadde sin lyst og fulle glede i ham alene.
Ingen jordisk lyst eller glede, intet sølv eller gull, ingen kunst eller vitenskap, ingen ære, ingen høy rang, ingen jord og ingen himmel med alle sine hærer, skulle kunne tilfredsstille menneskehjertets innerste begjær eller lengsel. Om menneskehjertet eide alle disse ting, skulle det likevel være fattig og elendig uten ham, den levende Gud, det høyeste gode.
Hele verden, med alt det den er og har, skulle ikke gi oss så meget som en dråpe av tilfredsstillelse for vårt tørstende hjerte. Vi skal tørste etter ham alene, den største, den høyeste, den evige – vår Herre og Gud. Dette var Guds vilje da han skapte mennesket i sitt bilde.
Derfor skapte han vårt hjerte slik at det var fullt av lengsel, ønsker og begjær. Men det var hans mening at han selv skulle være det vi lengtet etter.
Men nå er spørsmålet: Har ikke den store Gud den samme viljen og meningen i dag?
Sannelig, dette er hans alvorlige vilje i dag som det var før. Hans første og siste bud går ennå i dag ut på dette: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din kraft og av all din forstand.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar