Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Joh 11,40
Det vi naturlig forbinder med døden er alt annet enn herlig. Døden kaster jo sin tunge mørke skygge over alt som heter menneskeliv. Stadig må vi følge noen til graven. Hver av oss bærer på sorg og savn etter noen kjære, flere og flere ettersom årene går. Så kjenner vi det naturlig nok slik Skriften sier om døden: den er vår siste fiende.
I dette dystre mørke skinner likevel et himmelsk overlys, og det er Jesu egne ord om å se Guds herlighet. For de ble sagt ved hans venns grav. Det er ved graven Jesus taler disse seiersordene om å se Guds herlighet. Nå vet vi at Jesus har overvunnet døden og er en oppstanden Herre, og derfor vet vi at når hans barn skal gå gjennom dødsskyggens dal, går den gode hyrde med hele veien. Og veien ender i oppstandelsen.
Det herlige ved døden for oss som tror, er at døden ikke har det siste ord. Døden er inngangen til det evige livs fullendelse. Så kan vi løfte blikket med håp. Vårt håp er knyttet til troen, men ikke til troen på oppstandelsen i og for seg, men til troen på Jesu død og oppstandelse for oss. Det er vår tro på at Jesu seier over døden er vår seier.
Å dø er å falle i den levende Guds hender, sa Luther. For den som tror er det herlig å falle i den levende Guds hender, for hele vår tro består jo i at vi har lagt vår svake hånd i hans allmektige, at vi har lagt både vår synd og vår frykt i den naglemerkte Frelsers kjærlige hender.
Som Guds barn skal vi ikke undre oss eller engste oss over at vi kjenner en viss frykt for døden i den betydning: å være død. Vi har lov til å kjenne døden som en fiende, når Skriften selv kaller døden slik. Nei, det avgjørende ved vårt forhold til døden er om vi frykter oppstandelsen. Når oppstandelsen er vårt lyse fremtidshåp mens vi vandrer mellom graver mot vår grav, da ligger jo selve evigheten i håpets lysglans: Vi skal møte den oppstandne, se ham som han er og bli forvandlet til hans bilde. Herlige håp!
Kommentarer
Legg inn en kommentar