«Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!» Joh 4,10
Tørst og sliten etter timers marsj under den brennende solen satt Jesus ved brønnen. En kvinne kom for å hente vann. En tilsynelatende idyllisk scene fra Orienten. To ting forteller oss at idyllen er overfladisk. Det ene er at kvinnen kom alene. Det andre var tidspunktet hun kom på.
Når kvinner i Palestina hentet vann, gjorde de ikke bare det. De hentet styrke og glede i et samfunn med medsøstre. Sorger, gleder og rykter ble delt i et fellesskap som på mange måter fungerte som et motiverende incitament for den tunge jobben det egentlig var å bære vann.
Men denne kvinnen hadde ingen medsøstre å dele sorger og gleder med. Siste nytt fikk hun heller ikke del i. Hun var selv en nyhet. For å unngå de kritiske blikk, drog hun til brønnen når hun visste at ingen andre var å treffe, når heten var som sterkest midt på dagen.
Ved brønnkanten møtte den samaritanske kvinne en fremmed, jødisk mann. Hele spekteret av mulig konfliktstoff lå i hennes svar på Jesu bønn om vann: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
«Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt om levende vann.» Dette svaret gjorde ikke kvinnen klokere, men desto mer nysgjerrig. Jesus avleverte ikke en traktat med en teologisk vanntett beskrivelse av seg selv som den inkarnerte Gud, for så å be kvinnen ta stilling til innholdet. «Dersom du tror på dette, skal du få levende vann.» Det ville vært den religiøse propagandistens metode.
Men dette levende vannet strømmer ikke fram som et resultat av et intellektuelt knefall for dogmatikken. Det visste Jesus. Godt hjulpet av den nysgjerrighet han helt bevisst hadde vakt hos henne, tok Jesus utgangspunkt i kvinnens eget ståsted. Han geleidet henne gjennom patriarkenes og profetenes historie fram til en konfrontasjon med kvinnens egen historie og hennes eget liv. Hun fikk se det: Vi har mer å frykte i møtet med oss selv og våre medmennesker enn i møtet med Jesus.
Frigjort fra skyldfølelse og selvforakt løp hun i yr glede tilbake til landsbyen. Vannkrukka glemte hun. Med bøyd rygg hadde hun gått ut av byen. Med løftet hode drog hun tilbake. Hun som hadde vært en nyhet, bar selv de gode nyheter: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort!»
Kommentarer
Legg inn en kommentar