Bare i håp til Gud er min sjel stille, fra ham kommer min frelse. (Salm 62,2)
Kirkefaderen Augustin (354-430) levde i sin ungdom et urolig og syndig liv. Men han hadde en gudfryktig mor, Monica, som trofast la ham fram for Herren i bønn. En dag fikk han så ta imot Jesus som sin frelser og ble døpt. I sin bok "Bekjennelser" sier han blant annet: "Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."
Noe av det karakteristiske ved mennesker som lever uten Gud, er deres uro og mangel på fred. Profeten Jesaja sammenligner slike mennesker med det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder. Det er ikke noen fred for de ugudelige (Jes 57,20-21).
Selv om evigheten er lagt ned i menneskenes hjerte, så skyver mange tanken om Gud fra seg (Pred 3,11). De søker tilfredsstillelse i denne verden og i de ting som er i denne verden, hvor syndens og dødens lov hersker. Slik leter de etter ulike løsninger, men de finner ikke fred for sin sjel. Hvorfor? Fordi de søker på feil sted. Skriften sier nemlig at det ikke er frelse i noen annen enn i Jesus Kristus (Apg 4,12).
Derfor må ordet om korset forkynnes for alle mennesker til omvendelse og nytt liv. Det er Den Hellige Ånds oppgave å åpenbare Kristus for syndere slik at de kan få ta imot Frelseren. Da får menneskene fred med Gud og hvile i Jesu fullførte verk.
Har du fått gripe evangeliet? Da har du fått erfare at det er bare i håp til Gud din sjel er stille. Hebreerbrevets forfatter taler om håpet som vi har, som "et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss...." (Heb 6,19-20).
Kommentarer
Legg inn en kommentar