Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem. Matt. 9,36.
I denne ene setning har Matteus klart å gi oss et enkelt og gripende bilde av den herre Jesus. Han så menneskene, og syntes synd på dem. Dette var et og det samme for ham.
Hvor hans hjerte brente av ømhet mot disse hungrende og forsmektende skarer. Det var som en flokk får uten hyrde, uten gressgang, uten bevoktning.
Det var likevel ikke så lett for ham å elske dem. De var ikke elskverdige. Folket sto imot ham. Det sorteste hat som noensinne har brent i et menneskehjerte slo ham i møte. Alle midler ble brukt for å gjøre ham og hans arbeid umulig.
Men ømhetens og kjærlighetens flamme var for sterk i hans hjerte. Den kunne ikke slukkes. Den var sterkere enn hatet. Vi fatter det ikke. Vi står målløse når vi hører ham be på korset: Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.
Menneskene er seg selv like til alle tider og på alle steder. Deres ondskap kan anta nye former, men kjernen er den samme. Og den herre Jesus har fremdeles samme sinn – hans hjerte blør den dag i dag ved synet av de store skarers nød.
Å, om han kunne få hjelpe! Og om han kunne få hjelpe den enkelte av oss – og gi oss som bekjenner ham, noe av dette ømme hjertelag, som aldri blir trett.
Kommentarer
Legg inn en kommentar