«Ett er nødvendig.» Luk. 10,42.
En god og klok mor lå for døden. Ved sengen hennes satt sønnen, hennes eneste barn. Det var en begavet gutt, som hadde fått en solid utdannelse, og som moren hadde særdeles høye tanker om. Hun hadde alltid stimulert ham til å studere og drømt om at han skulle bli noe stort. Og sønnen hadde ikke skuffet henne. Han var virkelig en kar som man hadde lov å vente seg meget av.
Men nå skal veiene skilles. Med oppbud av sine aller siste krefter er det noe moren ennå må få sagt sønnen sin. «Gutten min,» sier hun, «det får være akkurat det samme hva du blir i livet, hvor høyt du når på den sosiale rangstige, hvor meget du tjener, og hva du kan vinne av verdens gods og gull. Det eneste som er av viktighet er at du vandrer på Guds veier, og at du når hjem til himmelen til slutt.»
Jeg vet ikke noe som har virket mer frigjørende på meg enn dette mor sa til meg før hun døde, forteller mannen senere. Det har hjulpet meg av med så mange selvopptatte og uverdige motiver: forfengelighet, vinnelyst, maktbegjær. Det har kurert meg for en dyp frykt som stadig uroet meg, frykten for at det ikke skulle lykkes for meg, frykten for at jeg skulle tape i konkurransen og ikke nå det mor og andre håpet på og ventet av meg. Det har løftet opp et fast mål og staket ut en grei vei for livet mitt.
Nå betyr det ikke så meget om jeg blir forbigått til en stilling og må finne meg i å tjene mindre enn jeg kunne ønske, om venner og naboer har det finere enn jeg og blir foretrukket fremfor meg. Jeg tror jeg er der Gud vil ha meg, og det er alt som teller. Der er kommet velsignet ro over meg. Jeg er glad både på arbeidsplassen og sammen med mine kjære. Og jeg vet at gleden min holder både i liv og død.
Ett er nødvendig. I dødens stund så moren det klart. Og lykkelig han som tok mors siste ord til hjertet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar