Vår skrøpelighet

Av C. O. Rosenius

«Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp.» Rom. 8,26.

Kilden til alle de sukk som kommer fra Guds barn er: «vår skrøpelighet». Dette ordet kjenner vi igjen, det er som tatt ut av våre egne hjerter – «vår skrøpelighet».

Tenk at apostelen sier: «vår skrøpelighet». Han tar seg selv med. Å ja, jo lenger vi lever under Åndens tukt, desto dypere lærer vi vår skrøpelighet å kjenne. Da sier vi til slutt: Alt, alt i oss er bare skrøpelighet. Det merker vi på alt det som er særlig dyrebart og viktig for oss. Vi merker det på vår åndelige erkjennelse, på vår tro, vårt håp, vår kjærlighet, vårt kristelige alvor, vår årvåkenhet og vår bønn og så videre. I alt dette føler vi den største skrøpelighet.

Enda Gud har gitt oss en ny, åndelig forstand, så er vi til sine tider som helt blinde. Vi ser ikke det som står klart og tydelig i Skriften. Der leser vi med våre øyne om den store trøst Gud gir slike rådløse syndere. Og så er det som om vi aldri så det. Vi likner en mann som står rett foran en vegg uten å se den.

Vi tror at Gud er alle steder. Og vi føler det endog i vår samvittighet, vi føler at han ser endog våre hemmeligste tanker. Og likevel kan vi leve både timer og dager som om det ikke var noen Gud til. Vi verken frykter ham i fristelsens stund eller har trøst fordi han er nær i nådens og bønnens stund.

Hvorledes henger dette sammen?

Det må være «skrøpelighet». Gud har forklart sin Sønn for oss. Vi vet at det ikke er noe som er så stort og dyrebart som Kristus. Og likevel har vi det til sine tider som om det ikke var noen Kristus til, som om vi måtte stå for Gud i vår egen rettferdighet.

Enda Gud har gitt oss den sterkeste grunn under vår frelse, står det ofte så skrøpelig til med vårt håp og vår forventning at vi kan leve lange tider uten tanke på at vi går en evig herlighet i møte. Nei, dette håpet er bare som en drøm for oss. I vårt hjerte og i vår følelse er det som om alt var forbi når dette livet er slutt.

Enda Gud har virket en ny kjærlighet i våre hjerter, merker vi dog ofte at vi tenker både først og sist på vårt eget beste. Med barnekåret er det født en bønnens Ånd i oss, og bønnen burde dessuten være de kjæreste stunder for et Guds barn. Og slik er det jo også til sine tider. Til andre tider kan vi rett og slett ha vanskelig for å be. Og midt under bønnen kan vi bli opptatt av de forderveligste tanker.

Alt dette er stor skrøpelighet.

Når vi nå virkelig ikke bare innser og erkjenner, men også erfarer at vår svakhet er så stor, da har vi lett for ganske å miste motet.

Da sier apostelen: Tap ikke motet! Vi har en hjelper: «Ånden kommer vår skrøpelighet til hjelp.»

«Ånden selv,» sier apostelen. Han er den store hjelper, leder, trøster og talsmann. Den himmelske Far har på Sønnens fortjeneste og forbønn gitt ham den oppgave å følge og passe på barna så lenge de lever her på jorden. Med alt det som Gud har gitt oss i Kristus, i nådens midler og i Åndens gjerning i våre hjerter, kan vi likevel ikke komme gjennom de farer og vanskeligheter vi møter på vegen, hvis ikke «Ånden selv» passer oss, leder, vokter og trøster oss.

Dette antydet også Kristus for sine disipler da han forberedte dem på sin bortgang. Da gjentok han ofte løftet om en annen talsmann. Han forsikret dem om at selv om han gikk fra dem, ville han ikke etterlate dem farløse. De skulle få se ham igjen og få en glede som ingen skulle kunne ta fra dem.

Han hadde sagt at i hans Fars hus var det mange rom, og at han gikk bort for å berede dem sted. De visste vegen, for det var han selv. Og han skulle komme igjen og ta dem til seg.

Men alt dette var ikke nok. De var ennå ikke trygge mot alle farer. Han gav dem derfor et løfte som han ofte gjentok. Han ville sende dem en annen talsmann, Sannhetens Ånd, som skulle være hos dem evindelig. Han skulle lære dem alt og minne dem om alt det Jesus hadde sagt dem.

Dette bør vi alle skrive dypt i våre hjerter. Vi er slett ikke overlatt til oss selv, til vår egen omsorg. Vår seier i striden er ikke avhengig av vår egen styrke. Nei, da hadde vi vært ganske fortapt.

«Ånden selv kommer vår skrøpelighet til hjelp.»

Ordet «kommer til hjelp» er i den greske grunntekst meget betydningsfullt. Det betyr egentlig «å ta i med» – å ta i med en som en vil hjelpe, legge hånden på samme verket, sammen med ham. Ånden tar altså i med oss i våre skrøpeligheter. Han tar ikke skrøpelighetene helt bort, men han leder dem på en slik måte at hans kraft kan bli åpenbart i vår svakhet.

Da skal vi til slutt prise ham, hans visdom, hans trofasthet og makt.

Kommentarer