Han sa til dem: «Når en kommer inn med et lys, blir det da satt under et kar? Eller under sengen? Settes det ikke i staken? Ingen ting er skjult uten at det skal fram, ingen ting er gjemt uten at det skal komme for dagen. Den som har ører å høre med, hør!» Mark. 4,21–23.
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De også lykken fra ham med det samme,» sier doktor Relling i Ibsens kjente skuespill «Vildanden». Vi mennesker vil ikke se virkeligheten som den er. Vi vil gjerne ha en pen «fasade» ut mot verden og våre medmennesker. Hver har vi vårt. Vi forsøker å pynte «fasaden» så godt vi kan. Men dette gjelder ikke bare i vårt forhold til våre medmennesker. Er det ikke slik vi tenker og slik vi handler så ofte? «La oss glemme det vrange og skakke og alt som er sårt og hvast». Det som er uriktig, det som vi vet at vi egentlig ikke skulle gjøre, det gjør vi likevel. Men når det er gjort, så søker vi å glemme det og skyve det fra oss så godt vi kan. Men det er jo noe som også den moderne psykologi har lært oss: Det som vi trodde var glemt og borte, det som ikke lever i vår dagklare bevissthet, det bestemmer vårt liv og vår adferd langt mer enn vi egentlig vet selv. Det er skjult, men det er ikke borte. Intet er skjult uten at det skal åpenbares, sier den Herre Jesus. Men vi bedrar oss selv og tror at vi kan skjule det.
Ansikt til ansikt med den levende Herre nytter det ikke med våre utflukter. Han kjenner oss som han kjente menneskene den gangen han vandret her nede. Peter sank i kne for ham. «Gå fra meg. Jeg er en syndig mann.» «Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg.» (Joh. 1,49.) Og har vi ikke alle opplevet noe av dette at overfor den levende Jesus Kristus nytter det ikke med noen livsløgn? Hvorfor er det slik? I ham møter vi den levende, allmektige Guds kjærlighet. I kjærlighetens lys er det ikke mulig å skjule noe. «Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned.»
Vi sier at vi tror på Gud. Men regner vi virkelig med at Gud ser alt i vårt liv? Intet er skjult for ham, selv om vi forsøker å skjule det både for andre mennesker og oss selv. Mye ville sikkert bli annerledes, måtte bli annerledes, om vi virkelig hver dag på ny minte oss selv om dette. De gjerninger du gjør, de tanker du tenker, Gud kjenner dem.
Det duer ikke å bygge sitt liv på løgn. Det gir aldri sann og varig lykke. Det gir alene åpenhet og ærlighet overfor Gud. Den avslører, men reiser opp. For «han ser hver en lengsel i sjelens grunn som etter det evige higer.» Han støter ingen bort fra faderfavnen om vi ærlig og oppriktig søker ham.
Kommentarer
Legg inn en kommentar