Tro som tar imot

Av Erling Ruud

Derfor sier jeg eder: Alt det I ber om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder! Mark. 11,24.

Å be til Gud uten å tro at Gud bønnhører, er som å gå til en brønn uten å ha noe å øse vann med. Om vi er aldri så tørste, og om brønnen er aldri så rik på vann, er vi bare verre stillet om vi går dit, men ikke kan få tak i vannet.

Om dette sier Luther, at dersom hjertet ikke kan bli stille, kan ikke Gud inngi hjertet noe som er visst og sikkert, like lite som du kan gi det menneske noe, som ikke holder hånden stille.

Et troende hjerte fungerer både som utsender og mottager. Vi får utøse vårt hjerte for Gud, i alle ting får vi komme med våre begjæringer, og all sorg får vi kaste over på hans omsorg. Men som pasienten ikke bare forteller legen om alle sine plager, men nettopp så lytter og tar imot legens diagnose, veiledning og medisin, slik vil vår himmelske Far at vi skal forholde oss i bønnen: be og tro – be og ta imot.

Rett bønn er ikke bare en handling, men først og sist en holdning. Bønn er heller ikke en forhandling med en uvillig Gud, men en barnlig tillitserklæring til en villig Far. Gud har gitt sin Sønn for oss. Så spør Paulus: hvordan skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham? Frimodig skal vi i troen få regne med Guds hjertes kjærlighet. Da regner vi rett.