Da sa slangen til kvinnen: .... Gud vet at på den dagen dere eter av det, skal deres øyne åpnes, og dere skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt. 1. Mos. 3,5.
Merk den målbevisste tvetydigheten og listigheten i disse ordene! Her er den «hvitkledte» djevelen. Her tar han seg godt ut, ja, han taler som en lysets engel. Han sier ikke til Adam og Eva: Dere skal ikke akte på det som Gud sier. Tvert imot, han tar Gud til vitne på det som han har sagt og legger Guds egne ord til grunn for det. Han gir bare en forklaring på det navn som Gud selv har satt på treet. Gud hadde, da han gav forbudet, kalt det treet til kunnskap om godt og ondt. Djevelen vil nå forklare hva det betyr. Gud vet, sier han, Gud har ved det navn han har satt på treet, selv innrømmet at en får kunnskap om godt og ondt ved å spise av det, den samme kunnskap som Gud selv har: Altså: På den dag som dere eter av det, skal også dere bli som Gud i det å kjenne godt og ondt.
Dette er jo alt sammen gode og nyttige ting: Bli som Gud selv, vis og opplyst som han – det kan da ikke være noe ondt. Når nå Gud vet at det er slik, da er det jo umulig at han, deres kjærlige gode Far, kan ha forbudt å spise av det treet. På den måten har noen oppfattet den list som skjuler seg i Satans tale. Andre derimot mener at han ved sine ord vil få menneskene til å mistenke Gud for å være misunnelig på dem, slik at han ikke unte dem å bli så lykkelige og herlige – de burde altså ikke tro så sikkert og fast på Guds kjærlighet og velvilje mot dem.
Begge disse oppfatningene kan godt forenes. For Eva måtte jo tenke slik: Vet Gud at våre øyne blir åpnet ved at vi spiser av treet, da kan han ikke ha forbudt oss å spise av det. Vi må ha misforstått hans ord; for hvordan kunne et slikt bud stemme overens med hans godhet og kjærlighet? Men har han virkelig forbudt oss å ete av det, da kan jeg ikke skjønne annet enn at han er misunnelig på oss.
Se hvor listig Satan er! Det blir ennå tydeligere når vi ser hvordan han midt i sin skammelige løgn blander sannheten inn, som han forvansker og forvrenger ved tvetydige uttrykk. Han lover f. eks. at deres øyne skal åpnes. Dette kunne oppfattes slik at de skulle komme til å få en særskilt visdom og innsikt. Men selv mener han uten tvil bare den sørgelige erfaring som vi skulle få om synden og dens straff.
Men det mest framtredende ved denne fristelsen, og det som har satt de dypeste merkene på Adams barn, ja, så dype at den dag i dag er de den egentlige grunnkilde til all åndelig fordervelse og til alle sterke fristelser og store fall, det er slangens innskytelse til hovmod, selvforgudelse og til å sette seg opp imot Gud. Dere skal bli som Gud. Dere skal selv bli guder.
For nettopp dette: Dere skal bli som Gud – vel å merke ikke ved noen Guds nåde og gave, men ved egen kunnskap om godt og ondt, ved eget forsett og egen gjerning – det festet seg dypt i menneskesjelen og satte merker etter seg i hele Adams slekt. Det har også sin betydning at slangen vekker begjær etter kunnskap, et begjær som var en sterkt medvirkende årsak til fallet. Luther sier: «Det er egentlig djevelens unaturlige gift at mennesket vil være klokere enn Gud vil det skal være.» Det er i alminnelighet ikke noe som har gjort menneskene så gale i åndelige ting, så fiendtligsinnet mot Gud og hans frelsesveger som den innbilte visdom.
Da de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer, selv om de faktisk satt inne med de største kunnskaper. Apostelen sier at kunnskapen oppblåser. Stor kunnskap og visdom blir på den måten den største fristelse til selvforgudelse og selvklokskap. Og på den måten blir mennesket uskikket for Guds visdom. Gud står de stolte imot og skjuler sitt lys for vise og forstandige. Men når Gud står et menneske imot, da er det forbi med det. Da faller det fra den ene dårskap inn i den andre. «Da får det en slik visdom,» sier Luther, «at det anser for rettferdighet det som er synd, og for den høyeste visdom det som er dårskap. For djevelen pleier å snu det til slik at jo lenger mennesket kommer bort fra Ordet, desto lærdere og visere synes det selv at det er.»