Dere er verdens lys

Av C. O. Rosenius

«Dere er verdens lys.» Matt. 5,14.

«Jeg er verdens lys,» sier Jesus. Og et annet sted sier han til sine disipler: «Dere er verdens lys.» Disse to ordene motsier ikke hverandre. Jesu disipler er verdens lys, like så sikkert som han selv var det. Som en soning for verdens synd, står han alene. «Han trådte persekaret alene.» Men Jesus gav også ved sitt eksempel et bilde av Gud. Og den oppgaven har Jesus sammen med sine troende. Hver frelst synder kan og må være et levende vitnesbyrd om Guds hellighet og kjærlighet, slik som Jesus selv var det her på jorden.

Gud åpenbarer nettopp sin visdom i det at han bruker sine troende som verdens lys. Skaperverket kan fortelle oss mye om Gud. I hans åpenbarte ord kan vi enda klarere se hvordan Gud er. Men det er bare noen få tenkende mennesker som studerer naturens bok. Og den flokken er heller ikke stor som for alvor leser Guds hellige ord. Men de troendes liv, det er den bok som alle mennesker leser. De kristnes liv kan bli sett av alle dem som lever omkring dem. En trenger ikke være særlig skarpsindig for å granske det som de troende sier og gjør. Nei, både lærd og ulærd kan se det.

Utallige mennesker hadde aldri tenkt på å undersøke det som Guds åpenbarte ord sier, hvis de ikke hadde møtt noe av Gud i de troendes liv. Når verdens barn får se hva troen på evangeliet kan gjøre ut av Kristi disipler, begynner de å lytte til dette evangelium. De prøver det og tar også til sist imot det.

Det som gjelder Kristi alminnelige kirke på jorden, gjelder også hver enkelt menighet og den enkelte av dens medlemmer. Hver enkelt menighet er satt til å være et lys for verden. Den skal vise Guds hellighet og kjærlighet og på den måten kalle syndere til Frelseren. Hvis en menighet ikke står der som et lys, i klar motsetning til den onde, formørkede verden, så fortjener den ikke å kalles en Kristi menighet. Men menigheten er jo sammensatt av de enkelte medlemmer. Derfor blir menigheten slik som hver enkelt er.

Hvert lem i menigheten er kalt til å være et verdens lys – «et levende Kristi brev, kjent og lest av mennesker». Hvis et lem i Kristi menighet ikke er et slikt lys, et slikt levende brev fra kjærlighetens og hellighetens Gud, da har det ikke lenger noen rett til å tilhøre menigheten. Det er bare til skade og skam for menigheten og for verden omkring seg.

Kjære brødre og søstre, står det slik til med noen av oss? Vi spør ikke for at noen skal se på de andre og dømme dem. Vi spør for at enhver som kaller seg med Jesu navn skal spørre seg selv: «Er det slik med meg?» Vi ber hver eneste en av dere sammen å undersøke oppriktig hva det er hos deg, nettopp hos deg – i dine planer, ord og gjerninger – som kan skade Kristi rike og Guds navns ære. Alle som kaller seg Kristi disipler, må for fullt alvor spørre seg selv: «Er det noe hos meg som kan gi motstanderne grunn til å spotte, og som kan hindre synderes omvendelse? Er jeg på noen måte årsak til at en eller annen ringeakter Guds ord og kaller all levende kristendom for skinnhellighet?»

Ja, her må hver eneste Jesu disippel spørre seg selv! Hver kristen må nå i dette øyeblikket undersøke hva det er hos ham som kan være til hinder for Kristi rike. Ikke vent med å få hjelp til å rette på det. Om det måtte svi og gjøre ondt, så er det bedre at det svir nå enn siden. La oss ikke glemme at den grenen som ikke bærer frukt, skal hugges av og kastes på ilden.

Dette er ikke egentlig talt til de «gudfryktige skrøpelige», til dem som hver dag straffer og dømmer seg selv. De burde tvert imot helst se bort fra seg selv, og skjule seg slik i Kristus at de fikk den hvile og styrke i hans nåde som de trenger for sin helliggjørelse.

Vi taler til dem som bekjenner seg til evangeliet og likevel er lettsindige og likeglade. Det er om slike Luther sier: «Her gjelder det ikke å se på deres munn, men på deres liv.» Det er lett nok å rose seg av Gud og Kristus. Men er din tro en sann tro, må den også gi deg Den Hellige Ånd. Det gamle menneske i deg skal korsfestes, og du skal gjøres ydmyk og kjærlig.

Hvis du holder deg våken og ikke lar deg dysse i søvn av fristeren med falske innbilninger om din egen helliggjørelse, så skal du aldri her i tiden bli fornøyd med din helliggjørelse og den kraft du har fått. Du kommer nok alltid til å føle din synd meget mer enn din hellighet.

Men andre skal kunne vitne om deg, og i enkelte lysere tider skal også du selv kunne sanne apostelens ord: «Guds nåde mot meg har ikke vært forgjeves.» De viktigste Åndens frukter har tross alt fulgt din tro, selv om du ønsker å finne mye mer av dem.