«Og han førte dem ut imot Betania, og han løftet opp sine hender og velsignet dem. Og det skjedde da han velsignet dem at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede.» Luk. 24,50–52.
Avskjed gir ofte ensomhet og savn. Derfor er det sjelden hyggelig på kaien eller jernbanestasjonen når en som virkelig betyr noe for oss skal reise.
Den teksten vi har for oss i dag forteller om avskjed. Det er Jesus som forlater disiplene sine. Han blir borte for dem mellom skyene – og de står igjen alene. Det bildet vi har lett for å se for oss i denne forbindelse er en flokk som er tynget av avskjeden, – sørgende – forlatte, slik vi ser dem på vei innover til Jerusalem. Men det er ikke riktig. De vendte tilbake til Jerusalem med stor glede, står der. Det er så stikk motsatt av det som vi ventet. Hvordan kunne det bli slik?
Versene som står umiddelbart foran gir oss løsningen. Det første som vi merker oss er at Jesus «åpnet» Skriften for dem. De hadde levet mellom tvil og tro når det gjaldt Jesu person. Var han den som skulle komme, eller skulle de fortsatt måtte vente? Nå så de klart at hele Skriften tegnet nettopp den Jesus som de hadde vandret med. Han var sannelig Messias, den ventede.
Det andre gjaldt dem selv. På tross av at Jesus nå kjente dem ut og inn, særlig i tiden før påske hadde han lært dem å kjenne som de redde disipler, de flyktet – de våget ikke å vedkjenne seg disippelforholdet. Mesteren ble alene i den tyngste tiden. De ble sikkert aldri ferdig med å tenke på dette. Og allikevel opplevet de nå at han tok dem – ja, nettopp dem, som sine medarbeidere – de skulle vitne om ham – så hans navn og gjerning skulle bli kjent overalt. Han løftet dem opp av mismotets og forsakthetens hengemyr.
Og ennå en ting til hadde de fått med på veien. De skulle få kraft, de skulle vente i Jerusalem til den Hellige Ånd kom over dem. – Sterke i troen – frimodige i tjenesten og rike i håpet, slik ser vi dem på veien innover til Jerusalem.
Også i dag kan der tales om glade og frimodige kristne. Noen slike kjenner vi alle. Deres tro og frimodighet skyldes ikke dem selv, men de har fått se at Jesus fra Nasaret er Guds sønn og deres Frelser. Det har Ordet sagt dem og den Hellige Ånd har vitnet om dette i deres eget hjerte. Det å tjene sin Herre og Frelser føles ikke som en byrde – et offer – men som en forrett – en gave. Ja, nettopp slik er det. Å være en kristen er nettopp dette å tro at Jesus er Guds sønn og vår Frelser og å tjene ham i liv og med ord.
Kommentarer
Legg inn en kommentar