«Rop med fryd, du ufruktbare.» Esaias 54,1.
Selv om vi til en viss grad har båret frukt for Kristus og håper og tror at vi er planter «som hans høyre hånd har plantet», føler vi oss til sine tider meget ufruktbare. Bønnen er ikke levende, kjærligheten er kold, troen er svak, hver plante i vårt hjertes have vansmekter og henger med hodet. Vi er som blomster i sterk sol, planter som trenger en forfriskende skur. Hva skal vi gjøre under slike forhold?
Teksten i dag henvender seg nettopp til oss når vi har det på den måten. «Rop med fryd, du ufruktbare. Bryt ut i fryderop og juble». Men hva skal jeg rope med fryd om? Ikke om dagen i dag, og det forekommer meg som om også tidligere dager var fulle av ufruktbarhet.
Jeg kan rope med fryd om Jesus Kristus. Jeg kan snakke om de besøkelsestider Frelseren hittil har forundt meg, eller jeg kan lovprise den store kjærlighet han viste sitt folk da han steg ned fra sin høye himmel for å frelse det. Jeg vil ta veien til korset igjen.
Min sjel, engang bar du på en tung byrde, men du fikk legge den ned ved korset. Gå på nytt til Golgata. Kanskje det samme kors som ga deg liv, også kan gjøre deg fruktbar? Jeg vil gå til korset med min fattigdom, min hjelpesløshet, min skam, min svikt, jeg vil si til Jesus at jeg fremdeles er et Guds barn, og i tillit til hans trofasthet vil endog jeg, den ufruktbare, rope med fryd.
Ja, rop med fryd, min troende venn – det vil oppmuntre både deg selv og andre. Nå da Gud har fått deg til å sørge over mangelen på frukt hos deg, vil han snart gjøre deg fruktbar. Det gjør ondt å se sin egen ufruktbarhet, men herlig er det når Gud i sin nåde tar seg av oss. Følelsen av vår egen elendighet driver oss til Kristus, og det er dit vi trenger å komme, for det er i ham vi er i stand til å bære frukt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar