«Og de kastet lodd om hver port, den minste som den største,» 2. Krøn. 26,13.
David gjorde en hel del forberedelser til byggingen av templet, selv om han ikke personlig fikk være med ved oppførelsen av det. Det var sønnen Salomo som skulle ta seg av den saken. Men blant de mange forberedelsene David gjorde, merker vi oss at han tenkte på både smått og stort. Det er jo ikke alle som gjør det. De kastet lodd om hver port, den minste som den største, heter det, og det er dørvokterne det her siktes til. I templet skulle det ikke bare være prester og levitter. Det trengtes dørvoktere også. Og det var ikke bare de store portene som skulle voktes, også de små.
Det later ikke til at noe av det som hørte til Guds hus var ubetydelig. Ingenting måtte overlates til tilfeldighetene, og man måtte ikke overse de små detaljene. Det som var lite, ble nemlig ikke betraktet som ubetydelig. Alt måtte virke sammen i en harmonisk utforming. Slik skal det også være i Guds menighet.
Det er forskjell på tjenester, akkurat som det er forskjell på lemmenes funksjon på kroppen. Ikke alle kan gjøre det samme i Guds menighet, men alle «porter» skal voktes, de små som de store. Har du fått en stor port å vokte, så søk ikke å lesse av deg ansvaret som Gud har lagt på deg. Han gir kraft til oppgaven. Og har du fått en liten port å stå vakt ved, så tenk ikke at det du gjør er betydningsløst. Du hører med i den store sammenhengen. Her må ingen svikte.
Her er det ikke menneskelig standard som teller. Menneskelige målestokker må legges til side. Vi må her i tiden bruke det mål som Gud skal bruke på vårt verk i evigheten. Da blir det tale om troskap og motiver.
Kommentarer
Legg inn en kommentar