Utukt og havesyke

Av C. O. Rosenius

Så død da deres jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som er avgudsdyrkelse. Kol. 3,5.

Her nevnes bare to synder, utukt og havesyke. Det er to forferdelige avgrunnssvelg. Mange troende sjeler som hadde «unnflydd verdens besmittelse», falt her og gikk fortapt.

Disse synder er ulike i det at den første er grov og vederstyggelig, og pleier å bekymre folk og gjøre dem redde. Den andre vil omtrent ingen erkjenne for det den er. Den første kan folk beklage bittert. Men det er sjelden en hører noe om den andre. Det er ikke ofte noen gråter over den og er redde for den.

Den får gjerne et penere navn, og en unnskylder den for eksempel slik: Jeg må jo forsørge meg og mine. Det er ikke gjerrighet og havesyke. Det er bare den nødvendige omsorg for hus og hjem. Den gamle bedrager kan også synkverve en slik at selv utukssynden ser ganske ufarlig og uskyldig ut i det øyeblikk en blir fristet, enda denne synden er grov og vederstyggelig nok i seg selv.

Dette er for en kristen det tydeligste tegn på at djevelen er nær. Da er det fare på ferde. I de tider du har din fulle og gode dømmekraft, er synden så heslig for deg at du skjelver bare ved tanken på den. Da er det sannelig farlig når du begynner å synes at den samme synd er ganske liten og uskyldig. Da vet du at fristelsens stund er kommet. Det er den gamle bedragers ånd og mørkets makt som ødelegger ditt syn på denne måten.

Vokt deg da, vokt deg! Da gjelder det å skynde seg unna, eller også å falle! Merk deg: Skynde seg unna – eller også falle i fiendens hender.

Begynner du bare å overveie hva du skal gjøre, er du fanget. At Eva innlot seg i samtale med slangen og så på den forbudte frukt, det var vegen til fallet. I denne strid seirer en mer ved å fly enn ved å kjempe.

Så skal du også vite at det er etter djevelens råd når du sier at du slett ikke vil falle i synd, men du vil bare se hvor nær du kan komme kanten uten å falle i dypet. Når du er våken og Gud har makt over ditt sinn, prøver du heller å komme så langt som mulig fra kanten.

Her gjelder det i alminnelighet at den som vil unngå synden, skal begynne med å unngå fristelsen. Han skal unngå den første tanken, og så vidt mulig unngå de steder og alt det som fører fristelser med seg.

Her gjelder Jesu ord: «Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete.» Også det som er like uskyldig som ditt øye, må du unngå når synden har gjort det til en fristelse for deg. Og selv om det er deg like kjært som ditt eget øye – fly fra det! Det er bedre å lide bittert en liten stund nå, og dog redde sin samvittighetsfred her i livet og sin sjel i evigheten, enn en liten stund her i livet å nyte verden med samvittighetskval, og så lide helvetes ild i evigheten.

Det er ikke noe som mer kan vekke de kristne og få dem til å gyse for denne synd i alle dens grader, enn det som en leser i 1. Kor. 6. Her sier apostelen: «Vet dere ikke, at deres lemmer er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøkes lemmer? Langt der ifra! Fly hor! Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet. Men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud, og at dere ikke hører dere selv til? For dere er dyrt kjøpt. Ær da Gud i deres legeme.»

Dere er dyrt kjøpt med Kristi blod. Dere hører ikke dere selv til så dere kan gjøre hva dere vil med det legemet, den ånd, det hjertet, de tanker dere har. Skulle jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøkes lemmer?

Det andre avgrunnsdyp var gjerrighet og havesyke. Den fanger mange sjeler så meget lettere fordi den ikke synes å være så forferdelig. Den har et vakkert sinn, og så mange unnskyldninger.

Hvem vil vedkjenne seg å være gjerrig? Nei, en kristen som begynner å bli fanget av denne synd, vet det godt. Men enten han ser på hjertets begjær, eller på det han begjærer, ser alt like uskyldig ut. Han finner at det er tillatt – ja, likefram en plikt – å «sørge for seg og sine». Og det han vil ha, er jo også så uskyldig – ja, det er jo Guds egne gaver. En kan bare takke Gud for dem. Penger, gods, hus, mat, klær – alt er uskyldige saker.

Hvem kan da straffe ham fordi han har lyst til disse ting? Det er bare graden av denne lyst som utgjør faren. Hvem kan da avgjøre om han er gjerrig og havesyk?

Å, den kristne som ikke vil bli som Demas, skal ikke spøke og hykle. Han skal tenke på sin sjels ve og vel og på det Herren har sagt om hva som er det rette liv i Kristus og hva gjerrighet og havesyke er.