«Og hele Juda stod der for Herrens åsyn, endog deres små barn, deres hustruer og deres sønner,» 2. Krønikebok 20,13.
Lovet være Herren, min klippe, han som opplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig, Salme 144,1.
I dette siste bibelvers møter vi nesten en jubelfanfare til Herren for hans opplæring til krig og strid. Men vi skjønner at det er ingen militærtjeneste av denne verden. Kampen foregår på den åndelige front – mot ondskapens åndsmakter i dette mørket – som også Paulus henviser til i Efeserbrevets 6. kapittel, vers 12.
Å lære denne slags krigføring er i høyeste grad nødvendig for den som vil vinne seire i Guds rike. Vi blir her minnet om Juda i en kritisk situasjon overfor moabittene og andre hedningefolk som ville drive dem ut av den eiendom som Herren hadde gitt dem i løftets land. De var blitt lært av den gudfryktige kong Josafat å bruke et effektivt våpen som kom til anvendelse i kamp mot fienden. Våpenet var bønn!
Herren svarte med å sende åpenbaringens ånd som fortalte dem hvordan de skulle forholde seg, og Herren gav dem en mektig seier. Vi har vel noe å lære av dette? Gud har gitt oss sitt herlige løftesland, vår arv i Kristus Jesus, men vår motstander, djevelen, misunner oss den, og derfor mobiliserer han alle tenkelige og utenkelige redskaper for å drive oss bort fra vår eiendom – vår rett i Jesus Kristus! Hva gjorde Juda? Hele stammen stilte seg for Herrens åsyn med sine små barn, deres hustruer og deres sønner. Altså hele familier var sammen i forenet bønn.
Hvordan er det med oss og bønnemøtene i en kritisk tid som vår, hvordan er det med familiebønnen? Når det kommer til stykke, er det bare med det våpen vi kan seire over fienden på de åndelige marker. All annen anstrengelse i Guds rike er forgjeves.
Kommentarer
Legg inn en kommentar