Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen, men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus. Fil. 3,12.
I en sum sier apostelen at en kristen aldri blir ferdig, en kristen er alltid underveis, alltid i kamp, alltid i vekst.
Luther har sagt om kristenlivet: «Dette liv er ikke sunnhet, men bedring, ikke en tilstand, men noe som blir til, ikke hvile, men trening. Vi er ikke ennå, men vi skal bli det. Det er ikke skjedd, men det er i ferd med å skje. Vi er ikke ved målet, men vi er på vei.» En annen vismann sier at livet ikke er et beger som skal tømmes, men et kar som skal fylles.
Ferdig og tilfreds kan et menneske bli når det bare setter seg endelige mål. Dersom fulle lader og mat for mange år er livets mål, da kan en sjel slå seg til ro når den rike bonde er rik nok. Men dersom målet er å bli Jesus Kristus lik, da er målet fullkomment og derfor evighetsmål. Mindre mål må en kristen aldri ha.
Det fullkomne livsmål gjør mennesket ydmyk. Det går som med vismannen: jo mer han vet, jo mer vet han at han ikke vet. Jo nærmere et Guds barn kommer Jesus i kjennskap og kjærlighet og tro, jo klarere ser han avstanden. Jesus vokser, og vi avtar. Når vi er intet, da blir Kristus alt. Like sikkert er det at når Jesus Kristus blir alt, da forblir vi intet hele livet. Dette er den fullkomne avhengighet og den fullkomne nådestand.
Kommentarer
Legg inn en kommentar