Alt mitt er hans

Av C. O. Rosenius

«Vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.» 1. Joh. 1,3.

Dette samfunn er en stor hemmelighet, men like fullt en stor virkelighet. Den første grunn til dette samfunn går helt tilbake til skapelsen. «Vi er Guds ætt,» sier apostelen.

Men da dette samfunn ble oppløst ved syndefallet, fikk det en enda herligere grunn, idet Jesus tok vårt kjød på seg. I ham ble Gud og mennesker forenet i en person. Han skulle kalles Immanuel, «Gud med oss», Gud i vårt kjød. Og ved det er mennesket blitt opphøyet til den ære og verdighet å være en bolig for Gud, ett legeme og én ånd med Herren.

Når blir et menneske forenet med Gud?

Når et sønderknust hjerte hungrer og tørster etter Kristus og hans rettferdighet. Da er hjertets dør åpnet, og da sier Herren: «Jeg vil gå inn og holde nattverd med ham og han med meg.» Brudgommen søker jo bruden og bruden søker ham, kan da noen hindre at de blir forenet? Og Kristus sier at han «skal bo» i en slik sjel.

Hvem kan tro en slik herlighet? Den er altfor stor, og våre hjerter altfor små og trange. Og fornuften roper: Nei, nei, det er umulig!

Men hva hjelper det? Det er Herrens eget vidunderlige råd. Og han har selv sagt det: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» Kan du ikke forstå hvordan det er mulig, så betenk bare hvem han er som sier det. For ham er ikke noe umulig. Ikke noe er lettere for den allmektige Gud enn å gjøre det han vil.

Nå er det Guds egen viljes råd og hans frie beslutning at han vil forene seg med menneskene igjen, bo og leve i sine barn på jorden. I Joh. 17 taler Jesus om sin Far, og der sier han: «Jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett.» – Ja, slik står det virkelig. Kan det sies tydeligere?

Apostelen Paulus sier det slik: «Vi er den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» Og videre: «Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud, og at dere ikke hører dere selv til.» Det er ved denne forening at vi, som Peter sier, får del i guddommelig natur.

Se, dette er nå det første som følger av vårt samfunn med Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus! Men for det andre får vi også del i de goder Kristus har, i hans rike og all hans herlighet. Hele Guds evangelium forteller oss om «vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike». Det var sannelig ikke for sin egen skyld at han kom og ble menneske, «ble født under loven». Alt det han gjorde, gjorde han for vår skyld. Det var for vår skyld han oppfylte loven og bar den straff vår synd fortjente. Vi skulle få del i hans rettferdighet og salighet. Derfor sier også Skriften: «Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.»

Hvilket bytte det var! Han tar våre synder og gir oss sin rettferdighet. Bruden var fattig og tynget av skyld. Men brudgommen tar hennes skyld og gir henne sine rikdommer. Dette er jo hovedinnholdet av hele evangeliet.

Men det betyr videre at hver og en som tror på Kristus og blir forenet med ham, i samme øyeblikk får del i alt det som Kristus har gitt oss som vår stedfortreder. Vi får del i hans lydighet, hellighet og rettferdighet, vi får del i det som han fortjente ved sin lidelse og død. Og alt blir så fullstendig vårt eget, som om vi selv hadde gjort, vært og lidd det han gjorde, var og led.

Når en arm synder begynner å hungre etter denne nåde og griper den med hjertets tro, da blir all denne Kristi fortjeneste gitt ham og tilreknet ham som hans egen fortjeneste og rettferdighet. Og derfra skal han hele sitt liv hente trøst mot alle sine daglige synder og all sin usselhet.

Men her må du huske at det er ikke nok at du vet dette og har hørt det ofte. Nei, dette må du tenke over og betrakte så lenge at ditt hjerte får virkelig trøst av det og kan si: Dette er mitt! Da først gir det deg liv, og da først får bruden samfunn med brudgommen.

Hvilken vidunderlig trøst å kunne si: Alt mitt er hans og alt hans er mitt! Min synd er hans synd, min nød er hans nød. Men hans rettferdighet er min rettferdighet, hans lydighet er min lydighet, hans blod er min renhet, hans død er mitt liv! Hans navn være lovet!

Mot min synd setter jeg hans rettferdighet, mot min kulde setter jeg hans kjærlighet, mot min svakhet setter jeg hans styrke. Og så sier jeg: «Er jeg syndig, så er Kristus rettferdig, er jeg kald, så er Kristus varm, er jeg forsakt og engstelig, så er Kristus slett ikke forsakt, han vet råd. Kort sagt: Alt hans er mitt og alt mitt er hans.»

Se, slik vil han selv at vi skal tro.