«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Rom. 8,1
Flere ganger klinger det vemodig gjennom evangeliet: De ville ikke. Jesus ville samle sitt folk – de ville ikke. Kongen innbød bryllupsgjester – de ville ikke. Gud innbyr hver dag mange til å komme. Men – de vil ikke.
Kom til Jesus, lyder det. Det er lykke, barneglede, frelse, evig salighet!
Men de fleste vil ikke. I deres bevissthet er det noe forbundet med den kristne innbydelse, noe som fordunkler all herligheten. Noe avskrekkende, nedverdigende og skamfullt.
Det er dette at en innbys aller nådigst. En må komme som en synder, altså høyst ufortjent. Det vil vi da ikke. Men er vi da ikke syndere? Det kan ikke benektes. Men å la sitt livs største avgjørelse ta sitt utgangspunkt i denne flaue erkjennelse? Nei!
Så går en også glipp av frelsen. Og engang er det forsent. Annen forklaring kan ikke gis om de fortapte. Med gjenklang fra evigheten lyder det da over de ulykkelige, så ingen kan motsi det, ingen kan legge noe i vektskålen: «De ville ikke.»
Uten verd er bønn og kvide,
hør meg dog i nådens tide,
la ei evig kval meg lide!
Kommentarer
Legg inn en kommentar