«Kristi fred råde i deres hjerter!» Kol. 3,15.
Det høyeste mål for hele Kristi forsoning var at vi skulle ha fred med Gud. «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.» «Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid. Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.» Og Paulus sier: «Da vi altså er rettferdiggjort ved troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»
Slik taler Skriften. Og skulle ikke da Guds fred råde i hvert troende hjerte? Eller er det ikke sant det som Skriften sier, at når vi blir rettferdiggjort ved troen, har vi fred med Gud?
Skriften kan ikke lyge. Men hva kommer det da av at denne fred er en så sjelden gjest mellom oss? Vi taler ikke om dem som ikke engang vet hva sann fred med Gud er for noe. Disse har enten så mye fred av annet slag at de aldri kan få Guds fred. De lever i trygghetens fred, fordi de er friske, eller har en god stilling og nok å leve av. Eller også er det vakte, jagede treller under vantroen og lovtrelldommen. De er plaget av en pinefull angst og uro i hjertet og samvittigheten. Disse burde kunne vite at de mangler noe viktig. For Skriften sier jo uttrykkelig at når vi er rettferdiggjort ved troen, har vi fred med Gud. Eller lyger kanskje Skriften? Forstår du ikke at du mangler den virkelige tro?
Men vi vil nå tale om dem som virkelig ved troen har fått fred, men som er sunket tilbake til ufred, frykt og trellesinn. Disse sukker: «Jeg refses hver morgen. Våkner jeg, er jeg redd. Sovner jeg, er jeg engstelig. Mitt liv er bare sukk.» Hva er grunnen til at også en troende sjel ofte kan gå i ufred og kval?
At en kristen bare savner følelsen av fred, mens han likevel ser hen til Kristus og evangeliet, er mer pinlig enn farlig. Da får han det bare ikke slik inn i hjertet at det gir liv og fred. For dersom han likevel sier: «Men jeg blir alltid hos deg, Herre. Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig. Om jeg enn skal vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt, for du er med meg.»
Kan jeg ennå tale slik med min Gud, da er det ikke farlig. Da er ikke ufreden til døden, men til Guds ære. Da kan den bare bestå i det at Gud skjuler seg, eller at han tukter deg fordi du trenger det. Eller det kan være en helt naturlig svakhet som ikke har noe med din sjel å gjøre.
Men er en uten feste i Ordet, tenker en hit og dit. Da ser en bare på det en skulle gjøre for å hjelpe seg selv. Men alt blir trelldom og frykt. Da er det fare på ferde. Da har vi fått et trellesinn og en vantro som kan bli til død, om en ikke snart får hjelp og trøst.
Hva skal slike sjeler gjøre?
Først må de slutte med alt sitt eget arbeid. De må la seg straffe for sin vantro og egenrettferdighet. De må være klar over hvordan de på den måten krenker den kjære Frelser. De setter ikke tilbøyelig pris på alt det han så rikelig har gjort og lidd for oss. Dette har han jo gitt oss i Ordet og i sakramentene.
De må våkne opp og være klar over at de går der og ser bare på seg selv, sine synder og sine følelser, sine tanker og meninger, som om alt dette gjaldt mer enn Guds eget vitnesbyrd, mer enn Åndens, vannets og blodets vitnesbyrd!
Når du derfor mangler fred med Gud, når det er mørkt i hjertet ditt og du er full av angst, da må du ikke sette deg ned for å tenke over hvordan det kan være med din sjel og med Guds nåde mot deg. Begynn heller ikke å arbeide på hjertet ditt for at det skal kunne tenke godt om Gud.
Nei, hør, les evangeliets ord, og sukk til Gud at han vil åpne hjertet ditt og gi deg troens hellige gave. Og får du bare øynene dine åpnet, skal du få se Guds herlighet i evangeliet. Og da skal du få en stor uutsigelig fred.
Den verste fredforstyrrer og den som anfekter oss mest, er våre synder og tvilen på vår egen omvendelse og på vår egen oppriktighet. Men her sier apostelen: «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender.» Hvis jeg er i den anfektelse at jeg ikke skulle være rett omvendt og derfor ikke tør tro, så sier apostelen at vi ble forlikt med Gud, da vi var fiender – ikke da vi ble omvendt og ble Guds venner – og ved hans Sønns død – ikke ved vår omvendelse, anger og tro.
Kunne jeg bare tro dette, at hele verden ble forlikt med Gud ved Kristi død, og at jeg er rettferdig og frelst i samme øyeblikket denne nåden blir målet for mitt hjerte, trøsten for mitt hjerte eller i det minste lengselen for mitt hjerte, da ville jeg tro nåden, fordi jeg vet at nåden er til før jeg tror. Den er der for hele verden. Da vil jeg få en salig fred, som jager anfektelsene bort.
Kommentarer
Legg inn en kommentar