Og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år, slå deg tilro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet? Luk. 12,19-20.
Til overskrift over disse ordene kunne en sette: Mannen som regnet feil. Naturligvis visste han like godt som vi at døden en gang skulle ramme ham. Men han kalkulerte ikke med den. Han var så opptatt med å kalkulere andre saker og ting at han utsatte dette med døden. Den hadde jo ingen praktisk betydning nå. Hver ting i sin tid. Den dag og den sorg. Nå er det livet, siden er det døden.
Vi kjenner resonnementet som ligger bak. Egentlig er det ikke noe resonnement som ligger bak. Det blir bare slik. De nære ting legger beslag på oss, og døden er fjern - tenker vi. Og vi behøver ikke å være noen ungdom for å tenke slik. Nei, høyt opp i årene, ja, inn i selve alderdommen sitter folk og tenker akkurat slik: Døden er fjern. Det synes å ha blitt vanlig å tenke slik.
Rik i Gud. Det finnes en rikdom som ikke skuffer - en skatt som ikke forsvinner med døden. Rikdom i lader, bankbøker, eiendom, aksjer eller gårder - alt dette og mere til vil forsvinne en dag. Men den som er rik i Gud, han er også rik den dagen han avslutter sitt liv her på jord.
Kommentarer
Legg inn en kommentar