«Hvem er en Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?» 2 Sam 22,32
Troen på en gud er levende i de fleste folk. Denne guden er en høygud eller en himmelgud. Han er ofte fjern og bryr seg lite om menneskene. Et vitnesbyrd fra Fangfolket i Afrika viser dette. «Gud (Nzame) er der oppe, mennesket er her nede. Gud er Gud, mennesket er menneske. Hver for seg, i sitt hus» (M. Eliade).
Moses fikk lære at Gud – Elohim – er Jahve, Herren. Jahve betyr: Jeg er. Herren er en virksom Gud. Han bor ikke for seg selv i sitt hus. Det var Herren som sa til Moses: Jeg har sett mitt folks nød i Egypt. Nå har jeg steget ned. Herren er en Gud som stiger ned. Det var Herren som kalte Abraham ut av hedenskapet. Da ble Guds frelsesvei staket ut. Gud steg ned i Jesus Kristus. Ved sin korsdød ble Jesus til frelse for alle som vil ta imot denne.
På Davids tid var folket stadig nær avgudsdyrkelsen. Men han selv hadde gjort den erfaring at det var ingen Gud foruten Herren. Det var Herren som var Israels Gud, og han skal også være vår Gud. Tekstordet er aktuelt også i dag. Fremmede folkeslag flytter stadig inn blant oss. Guds ord sier at vi skal ta oss av den fremmede. Men de har mer enn nye krydderier med seg i bagasjen. Deres guder følger med. Den tid da kongens religion var folkets religion, er slutt. Skal Norge med tiden bli som Jonas' Tarsis-skip? Om bord der ropte de hver til sin gud. Norge trenger en vekkelse, så vårt folk erkjenner: Hvem er en Gud foruten Herren? Dette må vi be om.
Hvem er en klippe foruten vår Gud?
Det er veldige krefter i bølger. Flodbølger kan skylle hele bygdesamfunn på sjøen. Men når bølgene har lagt seg, står klippen der. Gud er en slik klippe. På denne klippen er vi trygge. Ser vi oss omkring, kan vi skjelve av frykt. Men klippen skjelver ikke. Norges fjell synes urokkelige. Allikevel sier vår bibel at en gang skal hvert fjell flytte seg fra sitt sted. Men Gud lar seg ikke flytte på. For det er ingen klippe foruten vår Gud!
Kommentarer
Legg inn en kommentar