Forny våre dager!

Av Andreas Gundersen

«Før oss, Herre, tilbake til deg, så vi kommer tilbake! Forny våre dager som de var i fordums tid,» Klagesangene 5,21.

I den tiden profeten Jeremias skrev Klagesangene, var Juda i fangenskap i Babylon, og der led de ondt. Deres herrer var brutale og harde mot dem, og de sukket under byrden.

I Salme 137 berettes at de satt ved Babels elver og gråt. Deres fangevoktere krevet sanger av dem, og at de skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Men de svarer: Hvorledes kan vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Nå mintes de de gode, gamle dager, og lengtet etter at deres dager måtte bli fornyet som de var i fordums tid. Men de ikke bare lengtet å komme tilbake til frihet og glede; de var våknet opp for hvorfor de var i trelldom, og for hvorledes deres dager atter kunne bli fornyet.

De erkjenner at de har vendt seg fra sin Gud i sitt hjerte, og at det var årsak til deres ulykke og nød, og at den eneste veien til å vinne igjen den tapte frihet og lykke, er å komme tilbake til sin Gud. Derfor ber de: Før oss, Herre, tilbake til deg, så vi kommer tilbake.

Og det viser seg at det var et oppvakt og fornyet folk, som i sin tid – av Gud – ble ført tilbake til Sion, hvor de igjen sang Herrens glade sanger.

Noe lignende har ofte gjentatt seg i Guds rikes historie, i hele menighetens og i den enkeltes liv. Også i våre dager møter man kristne bekjennere som har tapt sin opprinnelige åndsfrihet og glede i Gud, og som sukker, lengter og ber: Forny våre dager, som de var i fordums tid!

Det er et stykke på rett vei når man lengter og ber, men dette er ikke alt.

Åpne døren, kjære venn! Og det skjer bare ved å etterkomme hans kjærlige og lengselsfulle bønn: Gi meg ditt hjerte! Men se til at det er et sønderknust hjerte, for bare der kan den hellige og rene bo.

Så gjenoppliver han den nedbøyedes ånd, og gjør det sønderknuste hjerte levende.