Syndens bedrag (I)

Av Edin Holme

Og ikke mange dager deretter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte. Luk. 15,13.

Det var ikke ondskap som brakte den unge mann til å forlate sin far og sitt hjem. Det var heller ikke uvitenhet. Han gikk fordi han mente at borte i det fremmede land skulle han få det bedre, få leve et rikere liv enn han kunne få gjøre det hjemme. Hadde han på forhånd visst hvordan det var der ute – hadde han aldri reist. Slik er det i regelen alltid.

Når unge mennesker løsriver seg fra Gud, så er det ikke fordi de er onde – ikke fordi de elsker synden. Iallfall ikke for de fleste. De går simpelthen fordi de tror at borte fra Gud vil livet bli rikere enn hjemme hos ham. De skal vinne større frihet, større vingefang for sin ånd. De skal nå lenger fram i livskampen – oppnå større resultater.

Det er denne villfarelse som er det store syndens bedrag. Dette er luftspeilingen som glimrer og lokker, som tennes og slokner – og tennes på ny. Så løper mennesket fremad, tror og blir skuffet – og tror på ny. Men for hver skuffelse brister en av livsmotets strenger – den lyse «tro på livet» blir for hvert nederlag svakere.

Unge venn! La deg advare. La ikke de dårende syner lokke deg bort fra din barndoms Gud. Det er ingen unntagelse, – det vil gå deg som alle andre som forlater Herren.

Å, bli hos ham! Gi ham din ungdom og ditt livsmot. Og du skal spare deg selv for livets tyngste jammer.