«Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen.» Ap. gj. 1,11.
Det salige håpet som Guds menighet har, er ikke knyttet til døden. Den er og blir en fiende og det eneste gode som er å si om den, er at den er overvunnet. Dermed er den da riktignok som «fergemann til livets faste land,» blitt en vinning for dem som Kristus er livet for. Men det er slett ikke sikkert at vi skal dø. Det eneste vi med sikkerhet vet om framtiden, er at vår herre Jesus Kristus skal komme igjen. Og det er det som er menighetens håp.
Når han kommer, er det ingen som vet. Alle som har forsøkt å regne det ut har nødvendigvis tatt feil, for «den dag og time vet ingen». (Matt. 24,36). Og ingen skal vite det, for «Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker». (Matt. 24,44). Men tegnene på hans komme, som til alle tider skulle hjelpe menigheten til å våke og være rede, de er idag klarere enn noensinne. Om vi ser dem og akter på dem, er en annen sak.
Skriftens tale om Jesu gjenkomst er et veldig vekkerrop. Over alt hvor han selv taler om det, er det knyttet til alvorlige formaninger om alltid å våke og være rede! Våk hver tid og stund! Ta eder i vare, våk! Det jeg sier eder, det sier jeg til alle: Våk!
Tenk om han skulle finne oss sovende, uten å ha olje i våre lamper, når han kommer! Det må ikke skje!
Men budskapet om Jesu komme er også et vidunderlig trøsteord. Han kommer jo ikke til lidelse, kors og død igjen. Han kommer i herlighet. Og likesom korsets vanære en liten stund er hans menighet til del, så skal også herligheten bli det. Vi skal herliggjøres med ham, så fremt vi lider med ham. Og prøvetidens møye, trengsel og lidelse er ikke å akte mot den herlighet som skal åpenbares oss.
Kommentarer
Legg inn en kommentar