De nye legemer

Av C. O. Rosenius

Og der er himmelske legemer, og der er jordiske legemer. Men én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske. 1. Kor. 15,40.

Det er som om apostelen ville si: Se den uendelig rike avvekslingen i Guds skaperverk! Det er jo allerede en stor forskjell mellom de jordiske legemene innbyrdes. Hvor meget større må da ikke forskjellen være mellom det som hører jorden til, og det som hører himmelen til? Mellom trær, metaller, stein, og så videre, her på jorden, og det som solen og månen og stjernene er laget av. Ja, selv mellom de himmelske legemene innbyrdes er det stor forskjell: «En glans har solen, og en annen månen, og en annen stjernene. For den ene stjerne skiller seg fra den andre i glans.»

Så mangfoldig er Guds skapning! Vær derfor ikke redd for – «du dåre» – at vår Herre og Gud ikke skal vite hva slags legemer han skal gi oss i oppstandelsen! De nye legemene vi skal få, skal sikkert passe på fullkommen måte til den verden og for de evner som vi da skal få.

Våre legemer nå passer for de sjelsevner som vi eier her, og for den verden som vi nå lever i. På samme måten er dyrenes legemer dannet etter de instinkter Gud har gitt dem, og passer til det element de skal leve i – for fisken i vannet, for fuglene i luften og for dyrene ellers på jorden eller under jorden. På samme måten får også et dyr nytt legeme når det skal leve i et nytt element. Silkeormen for eksempel får nytt legeme med vinger når den skal sveve fritt og behagelig omkring i rommet. Sommerfuglene var jo en gang larver som krøp omkring og rotet i støvet.

Her har Skaperen selv gitt oss et merkelig bilde på mennesket. Larven er jo et lite skrøpelig vesen. Og selv om silkeormen synes å være mer edel enn de alminnelige bladlarver – den lager jo den fine silken – er den likevel et elendig, krypende kre på jorden. Men nettopp disse elendige, krypende vesener har Gud en herlig framtid for. De skal gjennomgå en merkelig forvandling. Når arbeidstiden er slutt for silkeormen, og når kålormen ikke lenger skal krype omkring i støvet, da legges de i en «sort likkiste» – et lite sort skall danner seg over dem. Og i det ligger de så vinteren over. Men når våren kommer, og solen vekker den stivnede natur til live igjen, da kommer larven ut i en ny skikkelse. Da tar den en ny verden i besittelse. Nå skal den ikke lenger krype omkring i støvet, nå skal den glede seg i det frie, i den fine luften og det glade sollyset. Og sin næring skal den hente av den fineste blomsten. Derfor har den fått sine lette fine vinger. Og med dem kan den heve seg over jorden og sveve omkring i den frie luften.

Kan vi ikke se at vi her har fått et bilde på vår Fars tanker med oss? Vi er også noen elendige kryp her på jorden. Men likevel er vi skapt til et helt annet liv. Vi går mot en stor forvandling. Når prøvetiden vår er slutt, skal vi ikke lenger rote i støvet. Da skal vi flyttes over til en ny verden, så mange av oss som er blitt en ånd med ham som er kommet ned fra himmelen. Der skal vi oppleve herligheten og saligheten og glede oss i hans nådes solskinn, og med forklarede evner skal vi ta imot den fulle visdom, kjærlighet og nåde.

Og fordi vi er bestemt til å flytte over i en ny verden, som er ganske annerledes fullkommen og herlig enn denne falne verden som vi lever i nå, derfor kan vi ikke fortsette å leve i «mellomtilstanden» – det er tiden mellom vår død og den ytterste dom – som ånder uten legemer. Vi må få nye legemer. Og den nye verden er en bedre verden, hvor «døden ikke skal være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.» Men «Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjener skal tjene ham, og de skal se hans åsyn.»

I denne nye verden skal Gud la oss få se hans visdom, godhet og makt på en langt herligere måte enn han kunne gjøre i denne onde verden. Og derfor er det nødvendig for oss å få legemer med slike sanser at vi blir i stand til å føle oss hjemme i den nye verden. Vi må kunne nyte og ta imot den fullkomne kunnskapen, som vår skaper skal gi oss der.

For da skal «hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, være synlig, idet det kjennes av hans gjerninger». Og disse gjerningene skal være større og mer fullkomne enn de kunne være i denne verden, som er ødelagt av synden.