«Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige som jeg har all min glede i.» Salme 16, 3
Kong David har gitt oss flere messianske salmer. Det er salmer der Jesus direkte taler gjennom David, mannen etter Guds hjerte. Salme 16 er en slik. David taler om de goder han har i Herren, og han føyer til: «Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige som jeg har all min glede i.»
Hvilket fellesskap!
Samfunnet med de hellige har gjennom tidene vært en kraftkilde. Det har gitt ny kraft og nytt mot, ny glød og varme på veien mot målet. Reisen gjennom verden hjem til herligheten kan ofte bli kampfull, hard og prøvsom. Slik ble det også for hedningenes store apostel, Paulus. Da han møtte brødrene fra Rom, takket han Herren og fattet nytt mot (Apg 28, 14–15). Mange har erfart det samme. Herren har sendt hjelp til sine kjempende i menigheten. Der har Herren satt velsignelsens liv til evig tid (Salme 133, 3).
I tiden like før Jesus kommer igjen trenger vi, som i menighetens begynnelse, å holde fast på de fire ting som nevnes i Apg 2, 42: Apostlenes lære, samfunnet med de hellige, brødsbrytelsen og bønnene. Da opplever vi en forsmak på det som venter.
Å finne sin plass blant de hellige tilfører livet en enorm rikdom. Det er å komme på rett plass. Det er å finne Guds ledelse. Det er å la Herren få plassere en der en hører hjemme. Han satte legemet sammen slik at han gav det ringeste størst ære (1 Kor 12, 24). Hvorfor? For at det ikke skal være splid i legemet. Men lemmene har omsorg for hverandre (vers 25). Da oppleves Guds kraft til hjelp i rett tid (2 Kor 12, 9).
Derfor holder vi oss til de hellige. Der får vi hjelp. Vi trenger alle denne hjelpen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar