«Legg ut på dypet.» Luk. 5, 4.
På dypet!
Der begynner livet med Gud. «Å tro det er å kaste seg ut på de 70 favners dyp,» sier Kierkegaard. Det er bare den som våger spranget ut på dypet, som får kjenne at i dypet er det klippegrunn som ikke rokkes.
I dypet av nådens hav begraver Gud våre synder. Der er de evig gjemt. Enn ikke i dommens oppgjørstime skal det rotes fram som Gud har skjult.
På dypet er det et Guds barn skal leve. De fleste av oss plasker bare inne ved land og opplever derfor så lite av Guds kraft og nåde. Troens verden oppleves egentlig bare på dypet. Derfor kaster vår himmelske far oss stundom ut på de dype vann for å lære oss å stole på ham alene. Det er på dypet at Guds løfter beviser sin bærekraft.
Når ørnen skal lære ungene sine å fly, vipper den dem med vingespissen ut over redekanten og lar dem flakse over dypet. Redde og usikre forsøker ungene å bruke de uprøvde vingene. Men selv flyr ørnen ganske nær ungen sin, og når den er trett tar den den på ryggen og bærer den på sterke vinger tilbake til redet.
På dypet er Gud Herren selv. Der er vi aldri alene. Aldri skal han slippe oss. Vi er for høyt elsket til at han skulle overlate noen av oss til oss selv der på dypet. Intet skal rive oss ut av hans hånd.
Kommentarer
Legg inn en kommentar