«– Og late meg alene –» Joh. 16, 32.
Hva den Herre Jesus måtte prøve, det faller mer eller mindre i enhvers lodd som arbeider i sannhetens tjeneste. Moses var ensom ved Faraos hoff og i Midians ørken. – Elias var ensom, da han klaget for Herren: Alle Herrens profeter er slått ihjel, alene er jeg kommet unna. – Esaias var ensom da han utbryter: Hvem trodde det budskap vi forkynte og for hvem er Herrens arm åpenbaret? – Døperen var ensom i Judas ørken og i fengslet. – Paulus følte det samme da han henimot slutten av sitt liv utbryter: Alle har forlatt meg.
Å, kjære bror, om du ikke er stor som noen av disse, så har også du følt deres ensomhet og forlatthet. Og det er hardt å stå alene. Det kan også være farlig. Må det ikke være tryggere å gå hvor alle de andre går? Må det ikke være rett å elske det som alle andre elsker? Hvorav vet jeg så sikkert at jeg bygger bedre enn andre? De andre er ofte mer opplyste, mer intelligente, mer dyktige. – –
Har du ikke kjent disse piler?
Vi trenger alle til støtter. Og når disse støtter brister, så synes alt å være forbi.
Da må du huske på Jesu ord: Alene, og likevel ikke alene. Gud er din venn. Kan du så klage? Kan du klage over at stjernene slukkes når solen skinner? Hva er den beste venn, den sterkeste menneskelige støtte, imot Gud!
Enhver, Gud setter ene – Han selv er mere nær.
Kommentarer
Legg inn en kommentar