«Så gi meg nå denne fjellbygd...» Josva 14, 12.
Det er grunn til å merke seg mennesker som når de har anledning til å velge, ikke tar det som er mest behagelig, men faktisk heller vil ha litt kamp. Kaleb var blitt en gammel mann. Han var 85 år, og vi skulle kanskje ha trodd at han som veteran i Israel, kunne valgt et stille sted nede på slettelandet, der han kunne nyte sitt otium. Han hadde slitt nok i sitt liv. Men Kaleb var ikke innstilt på å slå seg til ro. Hans kampånd gjorde at han til tross for sin høye alder, ønsket seg den vanskeligste delen av landet.
Bakgrunnen for dette er ikke bare at alderen ikke hadde svekket ham, at han var like sterk som før. Hemmeligheten til hans kampånd og sterke tro ligger nok på et annet plan. Ingen kjenner sin morgendag, og Kaleb visste at skulle han ha muligheter til å innta fjellbygda, måtte han ha sterkere ressurser å falle tilbake på enn sin egen styrke.
Han hadde vært med 45 år tidligere som speider i landet. De fleste av de andre så den gangen stort sett bare de mektige kjempene. Selv om landet var godt, var det umulig å innta, mente de. Josva og Kaleb var av en annen mening fordi de var av en annen ånd. De så først og fremst Gud, ikke kjempene. Den innstillingen ble aldri borte hos Kaleb, og derfor hadde han tro for å innta fjellbygda. Han bygde på Guds løfter og på Guds kraft. Den som gjør det, blir ikke til skamme.
Josva ble atskillig mer framtredende enn Kaleb. Han ble folkets fører etter Moses, og naturlig nok kom Kaleb til å leve mer i skyggen av sin venn. Men det tok verken troen eller kampmotet fra ham. Han bad om den verste delen av landet, og ved Guds hjelp gjorde han den til noe av det beste.
Ingen situasjon er umulig for den som har Kalebs Gud.
Kommentarer
Legg inn en kommentar